|
|
|
|
 |
Son of
the Pink Panther (1993)
Inspektør Clouseau, i sin tid sjefsidiot i politiet, er død. Men hans største tabbe, den minst like talentløse sønnen, har gått i sin fars fotspor...
Så måtte den altså komme. En blanding av en oppfølger og en hyllest, til Pink Panther-serien som gjorde Peter Sellers udødelig på 70-tallet. Blake Edwards har gjort det meste arbeidet med denne filmen, hvilket naturligvis fører til at han må ta det meste av skylda selv. For dette er tidvis forferdelig tåpelig, og tidvis enda mer tåpelig. Den eneste verdi denne filmen fører med seg er en liten håndfull gode komiske scener som med en annen ramme samlet kanskje kunne skapt en morsom liten komedie. Helheten og formen er derimot ikke morsom. Son of the Pink Panther fremtoner seg mest som en uintelligent crazykomedie som ikke klarer å få tilskueren til å le; altså ikke særlig vellykket. Roberto Benigni har hovedrollen som Clouseaus sønn, den italienske talentfulle komikeren er energisk som alltid, men han er dessverre feilplassert. Filmens sterkeste side er Herbert Lom. Skal man se denne filmen må man først og
fremst legge vekk alle idéer om Sellers og gjengen. Deretter kan
man se den som en 90-talls crazykomedie. Noen få lyspunkter vil
man da antakelig finne, men stor blir ikke denne opplevelsen
uansett. For tidvis er hele denne smørja ganske patetisk.
Faktisk like patetisk som Jacques - bortsett fra at sistnevnte i
det minste hadde resultater å vise til.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
 |
