film

reviews









 

Bulworth (1998)

Regi:
Warren Beatty

Produksjon:
Warren Beatty
Pieter Jan Brugge

Manus:
Warren Beatty (også historie)
Jeremy Pikser

Produksjonsland
USA
Genre
Drama, komedie
Norsk tittel
Bulworth
Spilletid
108 minutter
½
Cast inkluderer:
Karakter Skuespiller Vurdering
Jay Billington Bulworth Warren Beatty ½
Nina Halle Berry ½
Dennis Murphy Oliver Platt ½
Gary Sean Astin ½
Constance Bulworth Christine Baranski ½
L.D. Don Cheadle
Mimi Laurie Metcalf ½
Fred Wendell Pierce ½
Graham Crockett Paul Sorvino ½
cameos av William Baldwin, George Hamilton, Paul Mazursky

 

Handling/Kritikk

Warren Beatty har gjort det til en tradisjon å lage filmer med seg selv i rollen som regissør, manusforfatter, produsent og førsteelsker. Dette gir et pompøst utgangspunkt for en film, og kan på mange måter kreve enda mer av resultatet enn hva man ellers ville gjort. Han stabler godt med vekt opp på egne skuldre, men i en alder av 61 år greier han fortsatt å bære det.

I den politiske komedien Bulworth har han som vanlig samlet sammen et knippe førsteklasses skuespillere, som sirkler rundt Beatty i ulike velskrevne karikaturer. Det mest iøyenfallende sådanne i denne filmen, er Oliver Platt som Bulworths rådgiver. Han er manisk og korrekt for en hver pris, og utgjør et herlig motstykke til Beattys tittelkarakter. For Bulworth er en senator som har kjørt både sin politiske karriere og motivasjon på dunken. Han bestiller et leiemord på seg selv, og finner ut at han like gjerne kan slå seg løs de siste dagene han har igjen å leve før valgkampen. Dermed begynner han å fortelle skjulte politiske sannheter, tar parti med minoriteter og forteller alle valgkampens bidragsytere hvilke hyklere de er.

Beatty liker å inkludere politiske budskap i filmene sine, og med Bulworth returnerer han til sine 70- og tidlig 80-tallsidealer. Filmen er en ordinær kriminalhistorie på den ene siden, og en usannsynlig romantisk komedie på den andre. Men pakket inn i Beattys velpoengterte og herlig satiriske budskap, blir det hele en fornøyelse fra ende til annen. Naturligvis synes det aldrende mannsidealet Beatty fortsatt det er hyggelig med unge kvinner (hans kone Annette Bening er 21 år yngre enn ham), og det er kanskje i dette henseende noe upassende at Halle Berry enkelt halverer alderen hans, men vi bryr oss ikke stort om dette. Hele poenget er jo allikevel at deres ulike bakgrunn og hudfarge skal gjøre dem til et usannsynlig par. Warren vet hvordan han skal få det slik han vil.  

Historien er av den typen du tenker: ”Hvorfor i alle dager har ingen tenkt på dette før”. Den er en av disse idéene som du umulig kan mislykkes med, uansett hva du finner på å krydre fremstillingen med. Og Beatty kryder, med sin humor, stil og tilstedeverelse. Det kan bli rotete til tider, og ikke alle poengene fungerer like godt, men det kommer på en måte i annen rekke når man har et såpass sterkt reisverk som denne filmen støtter seg komfortabelt til. Beatty er også fortsatt en sjeldent god skuespiller – en av de typene du bare må holde øynene på for å se hva han foretar seg. Og når han greier å kombinere så mange godhjertet morsomme scener med så mye deilig satirisk politisk budskap, så har han allerede lykkes med filmen.

Av og til virker det som unge Beatty har valgt en litt for billige løsninger, men så løser han det hele opp ved å vikle denne inn i nok et slående poeng. Filmens lille spor av svakhet kommer til syne som om Beatty har hatt litt for mange tråer å holde styr på. Det er ikke lett å være stjerne, regissør og produsent i en alder av 61 år. Men så lenge han kan spre satire, nedlegge unge kvinner og ha det rasende festlig, så koser Warren Beatty seg, og da koser tilskueren seg.

Copyright © 23.11.99 Fredrik Gunerius Fevang