film

reviews










 

 

Cannibal Holocaust (1980)

Regi:
Ruggero Deodato
Produksjonsland
Italia
Genre
Grøsser
Norsk tittel
(ikke distribuert i Norge)
Spilletid
93 minutter
Produksjon:
Giovanni Masini
Manus:
Gianfranco Clerici


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Professor Monroe Robert Kerman ½
Faye Daniels Francesca Ciardi ½
- Perry Pirkanen ½
- Luca Barbareschi ½
- Salvatore Basile ½
- Ricardo Fuentes ½

 

Handling

En gjeng unge, fremadstormende TV-dokumentarister drar til Amazonas-området på en ekspedisjon for å finne angivelige kannibal-stammer. To måneder senere er gjengen fortsatt savnet, og en redningsaksjon sendes etter dem. Etter å ha kommet i kontakt med kannibalene finner redningsmennene filmutstyret som TV-reporterne hadde med seg. Disse filmrullene viser seg å være deres grusomme vitnemål...

 

Kritikk

Av en rekke filmklubbmiljøer ansett som den ultimate av grøssere hvis produksjonsform ikke har brutt loven (altså ikke er såkalte snuff-filmer; filmer med autentiske mord/lemlestelser). Filmen er såpass forseggjort hva slike scener angår, at regissør Deodato selv måtte møte i retten for å bevise at hans "spesialeffekter" var nettopp slike. Og her sitter faktisk Deodato på en gullgruve, uansett hvor makabert det måtte høres. For styrken i Cannibal Holocaust ligger nettopp i evnen til å fremstille materialet som autentisk. Den er en av få grøssere som søker å oppnå en fullstendig realistisk skildring. Deodato bruker konsekvent subjektivt kamera i alle scener som foregår i regnskogen, i hensikt av å lage en semi-dokumentarisk form. Faren med dette er at når man velger noe slikt, så må man være svært varsom med å inkludere noe som helst som ikke bygger opp under realismen. Der hvor en stilistisk bevisst grøsser kan leke seg med genrens konvensjoner, må en film som Cannibal Holocaust for all del holde seg på teppet. En blanding av disse to formene vil bli fatal for filmens funksjon. Deodato virker å ha vært klar over nettopp dette. Allikevel greier han ikke å unngå et knippe utskeielser.

Cannibal Holocaust er som sagt ytterligående eksplisitt. Vi ser mennesker blir slaktet og at kjøttet deres blir spist rått. Og vi ser brutale voldtekter hvor uforholdsmessig store objekter blir presset inn i kvinners kjønnsorganer. Til tross for dette er filmen vel så radikal i tematikken, idet Deodatos påstand er at det siviliserte mennesket er like hensynsløst og brutalt som kannibalene i regnskogen. Men her tråkker filmen feil. For det første tror vi ikke et sekund på at mennesket er fundamentalt ondt, slik Deodato foreslår gjennom at amerikanernes besynderlige oppførsel aldri blir begrunnet, noe filmen er i stort savn av. Dermed fremstår alt Deodato forsøker å påstå i denne sammenheng, som svært støtende. Man skal være ganske pessimistisk av natur for å være med på denne svartmalingen av menneskeheten. Og i stedet for å gå med på dette forsøker vi å forstå kannibalene også. Kanskje det faktisk ikke er grunnlag for en makaber fremstilling, at disse folkene spiser menneskekjøtt. Hva med å simpelthen godta at dette er kulturen deres? At dette er tradisjonen deres? I et samfunn hvor menneskene spiser menneskekjøtt, fremstår kannibalismen som sådan neppe som forferdelig men som normal - nettopp fordi mennesket ikke er fundamentalt ondt. For de fleste vil mene at vi, menneskene, er grunnleggende gode. Og da har ikke Deodato noen særlig interessant tematikk lenger. Da er hensikten med hans Cannibal Holocaust i stor grad forsvunnet, og vi nøyer oss med å imponeres av en teknisk svært god film - budsjettet tatt i betraktning.

Copyright © 21.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang