film

reviews











 

 

The Chase (1966)

Director:
Arthur Penn
COUNTRY
USA
GENRE
Drama
NORWEGIAN TITLE
Det hete døgnet
RUNNING TIME
135 minutes
Producer:
Sam Spiegel
Screenwriter (based on the novel and play by Horton Foote):
Lillian Hellman


Cast includes:

CHARACTER ACTOR/ACTRESS RATING
Sheriff Calder Marlon Brando ½
Anna Reeves Jane Fonda
Bubber Reeves Robert Redford
Val Rogers E. G. Marshall
Ruby Calder Angie Dickinson
Emily Stewart Janice Rule
Mrs. Reeves Miriam Hopkins ½
Mary Fuller Martha Hyer ½
Danon Fuller Richard Bradford
Edwin Stewart Robert Duvall
Jason "Jake" Rogers James Fox

 

Review (English)

This highly interesting drama has generally been criticized for being marred by an ongoing conflict between director Arthur Penn, producer Sam Spiegel and screenwriter Lillian Hellman during production. And granted, it is possible to find relevant weaknesses in the film based on this knowledge, but these weaknesses are rarely more than digressions. Hellman was reportedly not satisfied with the end product, but although she probably had her reasons for her dissatisfaction, The Chase turned out and remains a thematically remarkably rich and powerful drama.

Arthur Penn directed, but was said to not have had much artistic control over his movie. He still got fine performances out of his ensamble of actors and actresses, however, almost all of which are brilliantly cast. This is important for the film, because its effect is largely based on the many and complex character-relations. Although slightly stereotypical, these form an important basis for the film's poignant, albeit unrefined and somewhat bombastic social criticism. The prevailing value system in the film's small Texas town is one of egoism, cynicism and rapacious morals. What's interesting is the way the film emphasizes how these people are trapped in a void between a bygone old-west society and an ensuing urban society – seemingly without being able to adhere to any of them.

Both narratively and thematically, The Chase is a pessimistic film. It has minimal faith in human goodness, and when it occasionally does, we're quickly made to realize that these individuals probably won't succeed in their endeavours. Still, it is the good virtues the film eventually endorses. In this respect, Marlon Brando's character is something of a reverse anti-hero. His moral compass and sense of justice is unquestionable, but he cannot overcome the dirtiness and dishonesty which has infested the town. It's also interesting to see how the film uses its supposed bad-guy (the Redford character) and its supposed corrupt official (the Brando character) to underline the paradox of how it is exactly these two who remain virtuous while the rest of the society becomes increasingly decayed and corrupt.

If the film has any drawbacks, it is the fact that the narrative at times comes off as unfocused, quenching the thematics in the process. The time frame is less than 24 hours, which presents challenges for the presentation of such a vast cast of characters. A couple of scenes feel forced and/or out of place, but generally there is power and purpose in most of Penn's images here, well helped by several brilliant performances. Robert Duvall and Robert Redford are a delight to watch in youthful character parts. But it is Brando who propels the film forward and steals every scene he is in, despite the fact that his part doesn't present him with the greatest emotional challenges. He is the talisman for a film which may not quite have lived up to its potential, but still remains one of the most interesting psychological dramas of its time.

 

Review (Norwegian)

Dette høyst interessante dramaet har gjennomgående blitt kritisert for en vedvarende krangel mellom regissør, produsent og manusforfatter gjennom produksjonen. Og det er riktignok mulig å finne relevante svakheter ved filmen når man har akkurat denne kunnskapen i bakhodet, men disse svakhetene er allikevel sjelden av annen enn digresjonistisk art. Manusforfatter Lillian Hellman var ikke fornøyd med det ferdige resultatet, men til tross for at hun sikkert hadde sine grunner til denne misnøyen, er The Chase et tematisk usedvanlig rikt og sterkt drama.

Arthur Penn regisserte, men ble rapportert å ikke ha hatt særlig kunstnerisk kontroll over filmen. Gode skuespillerprestasjoner får dog Penn alltid frem, og det omfattende karaktergalleriet er i så måte strålende besatt. Dette er viktig i The Chase fordi en stor del av filmens effekt baserer seg på de mange og komplekse karakterrelasjonene. Disse, om enn lettere stereotype, er en viktig basis for filmens meget poengterte, dog uraffinerte og smått bombastiske samfunnskritikk. Filmen gir et bilde av at det generelle verdisynet i den vesle Texas-byen er preget av egoisme, kynisme og rovgrisk moral. Det interessante er hvordan filmen får frem hvordan disse menneskene er fanget i vakuumet mellom et svunnet cowboy-samfunn og det fremtidige urbane samfunnet – tilsynelatende uten å greie å feste seg ved noen av disse.

Både tematisk og narrativt er The Chase en pessimistisk affære. Den har minimal tiltro til menneskets grunnleggende godhet, og i de tilfeller den har det, får vi stadige indikasjoner på at disse menneskene ikke vil greie å fullbyrde sitt kall. Likevel er det de gode verdiene den omsider slår ring om. Marlon Brando-karakteren er i så måte en slags motsatt antihelt. Hans moralske verdisyn og rettferdighetssans er ubestridt, men han greier ikke å hamle opp med alle de skitne og uærlige verdiene som har forråtnet hele samfunnet. Interessant i denne sammenheng er også hvordan filmen benytter sin tilsynelatende kjeltring (Redford-karakteren) og sin tilsynelatende korrupte (Brando-karakteren) til å skape en ytterligående kontrast hvis konklusjon er at det er nettopp disse to som har de sunne verdiene intakt, mens det øvrige samfunnet er råttent og korrupt.

Filmens hovedproblem er at fortellingen tidvis fremstår noe ufokusert, og at det tematiske dermed drukner litt i nettopp dette. Handlingens tidsramme er mindre enn et døgn, hvilket gjør at en presentasjon av et såpass rikt karakterspekter som i The Chase fort blir både travelt og litt rotete. Men bortsett fra en noe triviell scene på en skrapplass i avslutningen reddes filmen av lødigheten i enkeltscenene. Både Arthur Penn og skuespillerne skal ha ære for dette, og en rekke av prestasjonene fra folkene foran kamera er strålende. Det er morsomt å se Robert Duvall og Robert Redford i tidlige roller – begge fulle av ungdommelig glød. Men i sentrum står naturligvis Marlon Brando som til tross for at han ikke står overfor de største eksplisitte emosjonelle utfordringene, er magnetisk i hver eneste scene. Han er bærebjelken i en film som til tross for at den ikke helt greier å leve opp til sitt potensial, er et av de mest interessante psykologiske dramaene fra sin tid.

English review: Copyright © 22.11.2017 Fredrik Gunerius Fevang
Original revierw: Copyright © 19.10.2000 Fredrik Gunerius Fevang