film

reviews










 

 

Chinatown (1974)

Regi:
Roman Polanski
Produksjonsland
USA
Genre
Kriminal, mysterium, drama
Norsk tittel
Chinatown
Spilletid
131 minutter
Produksjon:
Robert Evans
Manus:
Robert Towne


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
J. J. Gittes Jack Nicholson
Evelyn Mulwray Faye Dunaway ½
Noah Cross John Huston ½
Escobar Perry Lopez
Yelburton John Hillerman ½
Hollis Mulwray Darrell Zwerling ½
Ida Sessions Diane Ladd ½
Mulvihill Roy Jenson ½
Man with Knife Roman Polanski ½
Walsh Joe Mantell ½
Curly Burt Young ½


Handling/Kritikk

Roman Polanskis Chinatown har forsøksvis noe av den samme ånden og krypende stemningen som hans forrige amerikanske produksjon, Rosemary's Baby. Men der Rosemary's Baby til stadighet kom med mer eller mindre eksplisitte forslag og antydninger fra sitt ytterligående tema, ønsker Chinatown for en hver pris å ikke avsløre verken sitt tema eller sine narrative hemmeligheter.

Virkningen burde være ytterst mystisk og svært engasjerende, men Chinatown sin funksjon finnes hovedsakelig på andre premisser. Den er så tro mot tiden den portretterer, at den like gjerne kunne være en 30-tallsfilm. Iscenesettingen og lyssettingen er glimrende, og har sin klare hensikt. Men funksjonen er ikke sammenfallende med verken det narrative eller det tematiske. Chinatown er et psykologisk drama forkledd som mafia-tematiserende film noir. Som om The Godfathers påvirkning på amerikansk film ble litt for sterk. Og som om 70-tallets ånd for en hver pris skulle vikle politiske idéer inn i en hver filmproduksjon.

Chinatown er, isolert sett, interessant politisk. Men dens konklusjoner er spekulative og forutsigbare på samme tid. Vår følgesvenn J. J. Gittes gir oss inntrykk av at han er i ferd med å snuse opp store saker. Vi forventer en sosial oppvask og en moralsk konklusjon. Men istedet benyttes Huston-karakteren til å ta all ondskapen på sin kappe. En nesten like drøy løsning som at Jesus tok menneskenes skyld med seg på korset. Ved å gjøre Huston-karakteren til sosialpolitisk syndebukk samtidig som man gjør ham til en seksuell perversitør og en kaldblodig morder, fjerner man den eventuelle virkningen en mer kynisk politisk vektlegging kunne ha medført seg.

Chinatown er dog likevel interessant fra en psykologisk synsvinkel. Dunaway-karakteren og hennes forhold til Nicholson-karakteren er meget intrikat, og vi synes godt vi kunne fått et ennå dypere innblikk i førstnevnte. Dunaway er forøvrig på vei mot storhet, men at hennes skuespill er såvidt sterkt preget av genren og filmformens konvensjoner, skader den dramatiske tyngden. Morsomt er det også å se Jack Nicholson i en forestilling hvor han ennå ikke er proppfull av selvtilliten som hans superstjerne-status senere skulle gi ham. Nicholson har mye bra å by på - det er filmens manglende punchline som forårsaker hans egen manglende sådan.

Polanskis talent som filmskaper er ubestridt. Han er kanskje en av de mest interessante multinasjonale filmprodusentene i sin generasjon. Men med Chinatown er han diffus når han forsøker å være radikal, og blasert når han forsøker å være intrikat.

Copyright © 28.2.2000 Fredrik Gunerius Fevang