film

reviews









 

Deconstructing Harry (1997)

"En livsspekulerende og absurd vanviddbalansert dramakomedie"

Regi:
Woody Allen
Produksjonsland
USA
Genre
Drama, komedie
Norsk tittel
Harry - bit for bit
Spilletid
96 minutter
Produksjon:
Jean Doumanian
Manus:
Woody Allen


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Harry Woody Allen
Mel Robin Williams ½
Fay Elisabeth Shue ½
Lucy Judy Davis ½
Cookie Hazelle Goodman ½
Helen Demi Moore ½
Joan Kirstie Alley
Larry Billy Crystal ½
Beth Mariel Hemingway ½
  Caroline Aaron ½
  Bob Balaban ½
  Richard Benjamin ½
  Eric Bogosian ½
  Amy Irving ½
  Julie Kavner ½
  Eric Lloyd ½
  Julia Louis-Dreyfus ½
  Tobey Maguire ½
  Stanley Tucci ½
  Paul Giamatti ½

 

Handling/Kritikk

Her kommer en livsspekulerende og absurd vanviddbalansert dramakomedie som er skreddersydd for og av Woody Allen, og som - om ikke puster frisk luft inn i den etter hvert særegne Woody Allen-genren - i det minste bruker den flittig og forståelsesfullt.

Woody selv er i hovedrollen som den sosiale-misfit forfatteren Harry. Han har tre eks-koner som ikke vil snakke med ham. Han har de mest urimelige forhold til ulike kvinnemennesker - fra beundrerinner til horer, og han har en sønn (den eneste han virkelig er glad i her i livet) som eks-kona ikke lar ham se. Videre har han et par venner som hovedsakelig forblir på vennelista på grunn av at gamledager skapte vennskapet deres. Harry omgås mennesker i stor kvantitet og med svært variabel kvalitet - men passer aldri inn.

Woody Allen er kanskje aller best når han utforsker sosiale situasjoner - enten de er forskrudde eller bare ikke fungerer. Han kan lage situasjoner og små filmatiske perler av de mest hverdagslige, men allikevel forunderlige sosiale anliggender. Og i Deconstructing Harry gjør han nettopp dette.

Det finnes et budskap, som skinner igjennom etter hvert som Harry oppdager at problemet ligger i ham selv. Budskapet styres noe vassent inn på Harrys bøker og imaginære verden, og gir ham en trøst i egen fantasi samtidig som det foreslås at Harry må se seg i speilet før han kan forvente å få et lykkeligere liv. Woody Allen er - som alltid - opptatt av å finne lykken, og her finner han et knippe hjertelige scener og karakterrelasjoner uten egentlig å revolusjonere seg selv.

Det kan kritiseres, og det vil bli kritisert, hvordan Allen - nå godt over de 60 - stadig plasserer seg selv i senter for seksuelle relasjoner og tematiserer dette som om han fortsatt skulle vært 19. Men enten man vil det eller ikke, sverger Woody stadig til en sterk tematisering av sex - og så også her. Ja, faktisk kanskje i enda sterkere grad enn tidligere. Kanskje blir han rett og slett aldri moden, men uansett om vi finner Woody feilplassert i førsteelskerrollen, så finner vi mange av observasjonene og notabenene hans svært nærliggende. Samtidig verner Woody om sin posisjon ved å stadig ironisere seg selv og karakterene han spiller.

Kanskje, eller rettere sagt sannsynligvis, finnes det ikke annet enn marginale forskjeller mellom Woody Allen selv og karakterene han skriver for seg selv. I Deconstructing Harry bygger han opp sin egen karakter og kaster en rekke karakterer - forunderlige og ikke - inn i miljøet rundt ham. Ærendet hans er som alltid å skape tankevekkende og kuriøse sosiale situasjoner. Han ønsker i mindre grad å vise frem en idé enn han ønsker å skape sin egen historie og sitt eget univers. Og Woody Allen har gjort det sistnevnte i godt over en mannsalder, med udiskutabel suksess. At Allen er konsekvent kan man utvilsomt slå fast, og i Deconstructing Harry sirkulerer han en noe oppskaket og uhelhetlig historie rundt en rekke karakterer og observasjoner som står herlig til den like oppskakede klippingen og fotograferingen.

Copyright © 19.3.98 Fredrik Gunerius Fevang