film

reviews












 

 

Dogville (2003)

Regi:
Lars von Trier
PRODUKSJONSLAND
Danmark/Sverige
Frankrike/Norge
Nederland/Finland
Tyskland/Italia
Japan/USA/UK
GENRE
Drama
NORSK TITTEL
Spider
SPILLETID
177 minutter
Produksjon:
Vibeke Windeløv
Manus:
Lars von Trier


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Grace Nicole Kidman
Gloria Harriet Andersson
Ma Ginger Lauren Bacall
Tom Edison Paul Bettany ½
The Big Man James Caan
Vera Patricia Clarkson
Jack MacKay Ben Gazzara
Tom Edison Sr. Philip Baker Hall
Narrator John Hurt
The Man in the Coat Udo Kier
Liz Henson Chloë Sevigny
Chuck Stellan Skarsgård ½

 

Handling/Kritikk

Lars von Trier skal ha kudos for originaliteten (eller i det minste forsøket på originalitet) med sin Dogville, men det er samtidig et meget pretensiøst forsøk, idet von Trier presenterer sin teatralske mise-en-scene, pedantiske rollefigurer og pompøse historie. Den danske filmskaperen smykker den eksplisitt trivielle fortellingen med et omfang av implisitte metaforer som allerede er halvveis overtolket av John Hurts fortellerstemme. Filmens mange lignelser, uansett hvor interessante de enn er isolert sett, er like høyttravende som de er forutsigbare. Og konklusjonen - under ledelse av James Caan - er både fortellermessig absurd lukkende og tematisk kaotisk foreslående.

Innen den tid har imidlertid von Trier tatt en rekke kvelertak på sin egen film. Først ved den teatralske fremstillingen av byen Dogville - noe som innledningsvis er et interessant fundament, men som utvikler seg til å utelukkende gjøre rollefigurene klaustrofobisk umenneskeliggjorte. Til å fungere som et filsoferende skjørhetsportrett av menneskeheten er rollefigurene ilagt altfor mange begrensninger. Og den interessante utviklingen byfolket har fra gjestfrihet til grådighet, blir pinlig tydelig illustrert. Dette er likefullt en av filmens mest velformulerte påstander, idet menneskene presenteres som mer utnyttende enn de selv er klar over. Relativt interessant er også Paul Bettany-figuren, men i likhet med det meste av filmen er også den overskrevet og oversirlig portrettert, og dermed omsider offer for overtolkning.

Det er ikke først og fremst omstendeligheten som blir Dogvilles bane, men mer den urytmiske sammenhengen mellom historien og tematikken. Gode filmer visker ut vårt ønske om å skille mellom filmen som film og filmen som formidler, og får oss til å spørre oss selv: "Hvorfor er det på denne måten?". Denne filmen får oss bare til å tenke på filmproduksjonen og spørre: "Hvorfor gjorde de det på denne måten?"

Copyright © 25.9.2003 Fredrik Gunerius Fevang