film

reviews









 

 

Dolores Claiborne (1995)

Director:
Taylor Hackford
COUNTRY
USA
GENRE
Drama/Thriller
NORWEGIAN TITLE
Dolores Claiborne
RUNNING TIME
125 minutes
Producers:
Taylor Hackford
Charles Mulvehill
Screenwriter:
Tony Gilroy
Based on the novel by:
Stephen King


Cast includes:

CHARACTER ACTOR/ACTRESS RATING
Dolores Claiborne Kathy Bates
Selena St. George Jennifer Jason Leigh ½
Vera Donovan Judy Parfitt ½
Detective John Mackey Christopher Plummer ½
Joe St. George David Strathairn ½
Peter Eric Bogosian
Constable Frank Stamshaw John C. Reilly
Young Selena Ellen Muth

 

Review (English)

This atypical Stephen King film, once dubbed by critics Krin Gabbard and William Luhr as one of two "truly feminist" films ever to come out of Hollywood (the other being Stage Door from 1937), tells the story of a domestic servant called Dolores Claiborne who becomes a prime suspect when her elderly and sickly employer falls to her death in her mansion – 20 years after Claiborne was aquitted of murdering her husband. The King novel upon which the film is based is atypical not only for the lack of horror and science fiction elements, but also because it is written exclusively in the form of a testimony by the title character. And although this format would have been impossible to replicate in a filmatic version, writer Tony Gilroy has retained much of Miss Claiborne's distinctive characterstic and spun the story around it. Her unsociable, almost misanthropic character, which is brilliantly conveyed by a perfectly cast Kathy Bates, gives the two murder cases which are the film's explicit focal points an added aura of mystery and, not least, weight from that aforementioned feministic point of view. This is also strengthened by the introduction and realization of Jennifer Jason Leigh's character as Bates' daughter. Among the film's many strengths is the brilliant and completely autonomous interpersonal relationships between the mother and the daughter on the one side, and between Claiborne and her employer, Vera Donovan, on the other. All these three are strong and incredibly well-drawn-out women who are conceived – and played out by three remarkably talented actresses – as complete human beings. King's brilliant ability to write characters is obviously the basis for this, but Gilroy's, Hackford's and the actresses' understanding and interpretation of them are equally important. For instance, Leigh's character isn't particularly accentuated in the novel, but here she adds another level to the story.

The elephant in the room throughout the film is the cause of the Leigh character's inner demons, and this is the obvious tipping point for the film. Even Hackford acknowledges that, maybe a bit too well, because if there's a point in which the film becomes a little apprehensive and perhaps even over-analytical, it is in dealing with this issue. For the sake of the plot I won't disclose any of this further here other than to say that there's one scene on a boat between David Strathairn, who plays the abusive father and husband, and Leigh which is not particularly well-written or well-handled by either Hackford or Strathairn himself. This scene is not taken from King's book, and it probably should have been omitted or at least done in a more subtle or implicit manner. Strathairn, who's such a talented actor and plays his part well from a superficial point of view, could have made the film even more effective had he dared to portray his role with a little more humanity and a little less monstrosity. That being said, these are flashback scenes which arguable represent Dolores' and Selena's recollection of the past, and as such they are valid as they are – not to speak of well-handled, especially the beautiful colour-palette-driven transitions that Hackford has designed for them. This is one of several stylistic touches that this important and constantly engaging film boasts – a film that in many ways was ahead of its time, despite the fact that it addresses close to timeless issues.

 

Review (Norwegian)

Mennesker og hendelser er aldri som de virker ved første øyekast i Stephen Kings historier. Til tross for at han er utropt som skrekkens mester, er han fremfor alt en usedvanlig dyktig rollefigurskaper. Tidvis er historiene hans (og i større grad filmatiseringen av dem) preget av at det iøyenfallende og spektakulære tar fokus vekk fra historien. Men når han fra tid til annen ikke tematiserer det overnaturlige og skrekkelige, kan han skrive gripende og psykologisk komplekse dramatiske historier. Dolores Claiborne er en av disse.

Regissert med skarpsynt selvtillit av Taylor Hackford er Dolores Claiborne en klok mysteriefilm som makter å samtidig være spenningsfylt og drøftende. Det viktigste er ikke den juridiske delen av oppnøstingen (hvilket også Dolores selv understreker), men hvordan hovedpersonene tilkjennegir sine egne minner og følelser. Kathy Bates spiller med stålsatt lidenskap. Det er aldri tvil om at hun elsker sin datter, og at det er henne hun lever for. Men så lenge datteren har det bra, bryr hun seg ikke om å vise dette for henne for å få kjærlighet tilbake. Bates-karakterens uegoistiske og selvdestruktive livssituasjon er et meget velpoengtert karaktertrekk, hennes historie tatt i betraktning. Som hennes motstykke finner vi Leigh-karakteren som for en hver pris fornekter sine minner, og hvis behov for å ha noen å legge skylden på har fastlåst sin oppfattelse av det som har skjedd. Jennifer Jason Leigh, som sjelden takker ja til rollen som den glamorøse solskinnskvinnen, gjør et glimrende arbeid med en vanskelig rollefigur.

Dolores Claiborne er aller mest en film om forholdet mellom en mor og hennes datter. Den forteller smertefullt at kjærligheten ikke er en selvfølgelighet, men at det er ei heller fraværet av den. Det er ingen stereotyper i denne historien, til tross for det tilsynelatende. David Strathairn, som Joe St. George, er et godt eksempel i så måte. Han er en kone- og barnemishandlende fyllik, uten stand til å vise kjærlighet. Men han fordømmes allikevel ikke. Og på sin egen forkludrede måte ser Selena fortsatt opp til sin far.

I den narrative progresjonen er filmens bruk av flashbacks essensiell. Og på et filmteknisk og fortellermessig plan er måten dette håndteres på, Hackfords lille genistrek. En smart bruk av fargefilter, samt velkomponerte, surrealistiske bildeoverganger er resepten. Ellen Muth (den unge Selena) sin upåklagelige likhet med Jennifer Jason Leigh er også til god hjelp. En annet interessant karakterrelasjon er forholdet mellom Dolores og hennes arbeidsgiver, Vera Donovan. Kjærligheten mellom de to er portrettert med en vakker prosaisk underforståtthet, og Judy Parfitt er sjarmerende hurpete i rollen som Vera.

Dolores Claiborne er minst effektiv i den delen av handlingen som omfatter Christopher Plummers rollefigur, detektiv Mackay. Den siste konfrontasjonsscenen hvor Leigh-karakteren forsvarer sin mor, fungerer bare delvis godt. Men så handler heller ikke dette egentlig om hvorvidt Dolores Claiborne åker bak lås og slå eller ei. Dette handler om restene av en ulykkelig 70-tallsfamilie, og hvordan de fordholder seg til og føler for hverandre. Få kan gjøre tragiske skjebner like sårbart vakkert som Stephen King gjør her.

English review: Copyright © 15.3.2017 Fredrik Gunerius Fevang
Norwegian
review: Copyright © 16.1.2003 Fredrik Gunerius Fevang