film

reviews










 

 

Evil Dead II (1987)

"... vinner på sin særlige humoristiske innfallsvinkel"

Regi:
Sam Raimi
Produksjonsland
USA
Genre
Grøsser, splatter, komedie
Norsk tittel
Evil Dead II
Spilletid
85 minutter
Produksjon:
Robert G. Taper
Manus:
Sam Raimi
Scott Spiegel


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Ash Bruce Campbell
Annie Sarah Berry ½
Jake Dan Hicks ½
Bobby Joe Kassie Wesley ½
Henrietta Theodore Raimi ½

 

Handling/Kritikk

Evil Dead-filmene er milepæler innen filmindustrien på flere måter. The Evil Dead, som kom i 1983, var en av de første innen splatter-genren og dermed en foregangsfigur og trendsetter. Samtidig var den et løft for unge, kreative og uavhengige filmskapere. Filmene er imponerende med tanke på det ekstremt lave budsjettet de er laget på. For til tross for at The Evil Dead kunne bokføre solid suksess, var det ikke satset enorme beløp på oppfølgeren heller. Når man ser tilbake på filmen, er det bare å takke og bukke for nettopp dette. For ærlig talt, hva hadde vel Evil Dead-filmene vært med et stort Hollywood-budsjett? Nettopp på dette punkt ligger mye av sjarmen og styrken i disse filmene.

Ash (Bruce Campbell) i desperat kamp mot ukjente onde ånder i skogen i Sam Raimis Evil Dead II.

Evil Dead II er kanskje ikke mer skremmende enn den første filmen. Raimi tar i betraktning at hans "uhyggelige fenomen" er kjent, og bruker krefter på å øke verdien av filmens øvrige aspekter. Således er Evil Dead II ingen tro kopi av den første filmen, annet enn at Bruce Campbell fortsatt lager grimaser, og spesialeffekter fortsatt står i sentrum. Raimi er overlegen i bruk av kameravinkler og kameraeffekter. Simple, ja ofte, men effektive like ofte. Å se Campbell fly i usannsynlig høy fart, for så å krasje rett inn i et tre er morsomt på grunn av de amatørmessige effektene. Videre gjør Raimi en liten genistrek i å bruke et kamera i bevegelse for å antyde den ikke-personifiserte onde kraften i skogen. I det hele tatt vinner Evil Dead II på sin særlige humoristiske innfallsvinkel (på dette område kan den muligens ha fungert som en inspirasjonskilde for Peter Jackson) og sine surrealistiske innslag som virkelig setter både hjernen og latteren i sving. Blant høydepunktene er den uforglemmelige "håndscenen", scenene der Campbells avdøde kjære danser "knokkeldans" samt naturligvis den særegne avslutningsscenen.

Copyright © 5.8.98 Fredrik Gunerius Fevang