Fahrenheit 9/11 (2004)

Handling/Kritikk

Med sin forrige kinofilm, Bowling For Columbine, ville den satiriske dokumentarfilmskaperen Michael Moore opplyse vel så mye som underholde. Det var en sterk film, dramatisk slagkraftig og svært belysende. Fahrenheit 9/11, derimot, er nær sagt utelukkende politisk propaganda. Den er laget og publisert hovedsakelig i et forsøk på å forhindre at George W. Bush vinner et presidentvalg som vil sikre ham fire nye år i Det hvite hus. Det smått uredelige (og ukunstneriske) er at Michael Moore her bruker ikke bare sine evner, men også sin status og posisjon til å drive noe som minner svært mye om negativ valgkamp.

Når dette er sagt, er det jo ikke slik at Moore ikke har grunnlag for å lage filmen han lager, og ei heller at ærendet han er ute i, på noen måte er bedre eller dårligere motivasjon for å lage film enn hva tilfellet er med de fleste andre forsøksvis manipulative filmer. Når sant skal sies er denne filmen utvilsomt laget i god tro, og de fleste deler forhåpentligvis Moores standpunkt (undertegnede inkludert).

Men som dokumentarfilmkunst er Fahrenheit 9/11 i overkant forutinntatt. Den argumenterer ikke for eller i mot det den tar opp, den er ikke bare en politisk satire, men en fullstendig latterliggjøring av en politisk figur som er tilnærmet umenneskeliggjort - både av rollen han har i utgangspunktet, av statusen han har opparbeidet seg, og videre av Moore i denne filmen.

Allikevel er det imponerende hva Michael Moore gjør. Hans humoristiske sans, hans evne til å grave seg dypt ned i (riktignok svært utvalgte) saker, hans lekende filmform og hans utvilsomt brede omfavn gjør Fahrenheit 9/11 til en, om ikke annet, rik opplevelse. Tidvis forsøker han å presse inn for mye informasjon og belyse for mange ulike aspekter, men når alt kommer til alt lykkes Michael Moore først og fremst med å gjøre dokumentarformen til allemannseie og med å gjøre meningene sine viden kjent. Og det i seg selv er en ganske unik oppnåelse.