film

reviews










 

 

The Falcon and the Snowman (1985)

Regi:
John Schlesinger 
Produksjonsland
USA
Genre
Drama, spion
Norsk tittel
Operasjon: Falken
Spilletid
131 minutter
Produksjon:
Gabriel Katzka
John Schlesinger
Manus:
Steve Zaillian
Robert Lindsey (fra hans bok)


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Christopher Boyce Timothy Hutton
Daulton Lee Sean Penn
Mr. Boyce Pat Hingle ½
Dr. Lee Richard Dysart ½
Lana Lori Singer ½
Alex David Suchet ½
Gene Dorian Harewood ½

 

Handling

De ulike barndomsvennene Chris og Daulton finner tonen igjen etter en tids fravær, og da Chris begynner å jobbe med klassifiserte opplysninger for den amerikanske staten, ser de to muligheten til å tjene ekstra penger ved å selge opplysninger til russerne. Blottet for moralske skrupler hopper ungguttene ut i det hele uten å vite at de snart har vann godt over anklene...

 

Kritikk

Tilsynelatende en film med den kalde krigen i sentrum, der to unge gutter benytter muligheten til å tjene ekstra penger ved å selge informasjon iakttatt av amerikanske overvåkningssatelitter til den russiske ambassaden i Mexico. Schlesinger retter nok en gang et kritisk øye mot Amerika (som han gjorde med Midnight Cowboy), men er denne gang mindre opptatt av stilistiske virkemidler. Manuset, som er basert på en sann historie som ble noe mystifisert i USA på slutten av 70-tallet, er smygende, reflektert og kritisk, om enn ikke inspirerende. Men til tross for den eksplisitte tematiseringen rundt spionasje og tidvis politisk innhold, er filmen egentlig mest interessant som karakterstudium.

De to hovedrollene er besatt av de to kanskje største talentene i sin generasjon, Sean Penn og Timothy Hutton. Penn, som har hatt størst suksess av de to i ettertid, kan med sin Daulton Lee spores lett tilbake til Dustin Hoffman som Ratso Rizzo i Midnight Cowboy. Lee-karakteren er åpenbart interessant, og Penn fanger lett den paranoide utviklingen i ham. Lee og hans motiver er lettfattlige. Som den mest uvitende av de to vennene gjør han det han gjør på grunn av pengene. Hans økende narkotikaproblem fordrer økende inntekt, og hans moralske terskel er allerede lav. Av denne grunn er Hutton-karakteren mer interessant, og her er Hutton overraskende sterk med å holde sine motiver unna overflaten. For motivene er mer eller mindre ubevisste også for ham selv, og Hutton tar ingen snarveier med unødig desperasjon eller antydninger til å stoppe og tenke over det han gjør. Det hele baller på seg uten at våre menn forstår størrelsen av det de driver med. Hutton-karakteren er full av selvtillit og er i fullstendig balanse. Senere får vi vite at han søker frykten for fryktens skyld, men vi mangler stadig motivet hans.

Tross interessante karakterer, er ikke dette enn fullstendig vellykket film. Den tar voldsomt parti med de to guttene hva vinkling angår, og dette skulle antyde at Schlesinger er ute etter å forklare dem. Det gjør han dog ikke på en tilfredsstillende måte. Penn-karakteren (dog velportrettert) stagnerer som noe stereotyp, mens Hutton blir avbrutt midt i arbeidet. Schlesinger har nok en gang problemer med forholdet mellom sine hovedpersoner og miljøet/samfunnet han plasserer dem i. Som i Midnight Cowboy er hovedpersonene og miljøene fint skildret separat, men han greier ikke å se miljøene fra hovedpersonenes synsvinkel, og hovedpersonene fra miljøenes synsvinkel. Implisitt kjører filmen sine to separate linjer, som man aldri får koblet sammen.

Copyright © 13.12.99 Fredrik Gunerius Fevang