![]() |
Ironweed (1987)
Hector Babencos portrett av et par 30-talls New York-bomser er et inngående, tungt og sindig drama. Det fungerer aller mest som oppvisning for Jack Nicholson og Meryl Streep som begge gjør riktignok svært takknemmelige, men likefullt fantastiske rollertolkninger. Sistnevnte er i sin stiliserte fullkommenhet i nærheten av sitt aller beste, og Nicholson er full av undertrykt energi. Men til tross for at de langt på vei bærer Ironweed på sine skuldre, kan ikke de to stjernene hjelpe Babenco ut av problemene han sliter med. For dette er når alt kommer til alt et svært statisk og glødløst drama. Det er velportrettert og velspilt, men dramatisk skuffende. Det virker som om Babenco har vært litt for opptatt av å unngå å bli sentimental. En prosess som har ført ham inn i den motsatte problemstillingen. For Ironweed er ikke i stand til å høste dramatiske frukter. Både fordi den er for sparsommelig med å så dem, og fordi den ikke kaprer de dramatiske øyeblikkene når de først er der (som for eksempel Helens død). Filmens beste sekvens er scenen der Francis forsones med Peg. Det eneste øyeblikket Babenco lar et lysglimt slippe igjennom. Det gir liv til såvel scenen som til Nicholson-karakteren. Ypperlig er også Streeps fremføring av "He's me pal" (for en fantastisk liten skuespillerprestasjon), men Babenco utnytter aldri sine strålende rollefigurer, gode atmosfæriske sans eller mange potensielt dramatiske høydepunkter.
|
![]() |