film

reviews











 

Magnolia (1999)

Regi:
Paul Thomas Anderson
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Drama
NORSK TITTEL
Magnolia
SPILLETID
190 minutter
Produksjon:
Joanne Sellar
Manus:
Paul Thomas Anderson


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Stanley Spector Jeremy Blackman
Frank Mackey Tom Cruise ½
Rose Gator Melinda Dillon ½
Gwenovier April Grace ½
Luis Guzmán Luis Guzmán ½
Jimmy Gator Philip Baker Hall
Phil Parma Philip Seymour Hoffman
Quiz Kid Donnie Smith William H. Macy ½
Solomon Solomon Alfred Molina ½
Linda Partridge Julianne Moore ½
Jim Kurring John C. Reilly
Earl Partridge Jason Robards ½
Claudia Wilson Gator Melora Walters
WDKK Show Director's Assistant William Mapother

 

Handling/Kritikk

Den nye Hollywood-yndlingen Paul Thomas Anderson sa at da han laget Magnolia, lurte han på hvorfor en film om vanlige dagligdagse ting ikke kunne vare i tre timer. Med full respekt for alle verdens dagligdagse ting, samt unge Anderson selv, skal jeg her forsøke å forklare hvorfor.

For det er utvilsomt at Andersons manus fanger inn mengder av interessante karakterrelasjoner, eksistensielle spørsmål, og kompleks psykologi. Det er en meget rik film vi har med å gjøre. Faktisk så rik at den har en tendens til å sløse med sine goder - og det er her det hele begynner å gå galt. Innledningsvis tar Anderson oss med på en klassisk oppbygning in medias res hvor fragmenter av historier bombarderer vårt intellekt. Om vi ikke forstår noe særlig, så forstår vi i det minste at dette er historier som Anderson har planer om å flette sammen i de neste timene. Det positive er at narrasjonen på denne måten smyger seg på oss. Snart blir vi fascinert av historien om Quiz Kid Donnie Smith - en gang en meget intelligent gutt, nå en voksen mann som ikke finner sin plass verken i karrierelivets mas eller kjærlighetslivets kompleksitet. Vi blir behagelig interessert i den uamerikanske politimannen Jim Kurring, hvis følsomhet og moral gir oss en oppfordring til menneskeheten om hvor god den burde vært. Vi sjarmeres av mannssjåvinisten Frank Mackey, som fornekter sitt forhold til sin far, men som dyrker nettopp farens svake sider. Vi lærer å kjenne Linda Partridge, en ung kvinne som kaldt og planlagt giftet seg med den aldrende, velstående Earl Partridge, bare for å finne ut mens han ligger på dødsleiet, at hun elsker ham allikevel. Vi blir grepet av Claudia Wilson Gator, hvis forhold til sin far er preget av en hatsk fortid som gjør at hun ikke greier å fungere i det sosiale liv. Og vi får innblikk i unge Stanley Spector, den usedvanlig kunnskapsrike gutten som ved å bli mesteren i en spørrekonkurranse på TV opplever at ingen egentlig bryr seg om følelsene hans - de vil bare se ham pøse ut sin kunnskap.

Anderson er en dyktig manusforfatter. Denne gangen kanskje en vel så dyktig filosof og samfunnsobservatør som forfatter. Historiene hans er interessante - ofte usedvanlig dyptpløyende. Men hans evinnelige fokus på filmformen, som her ikke helt fungerer, blir Magnolias bane. Tilsynelatende inspirert av en kombinasjon av Altmans Short Cuts og Tarantinos Pulp Fiction, bygger Anderson opp Magnolia mot noe som forventes å være en eksistensiell og felles konklusjon. Når han etter hvert innser at han ikke har noe punchline, tyr han i stedet til surrealistiske metaforer som, isolert sett, er interessante nok, men som her virkelig ikke gir filmen den oppnøstingen den trenger.

Anderson regisserer med overveldende engasjement. Han er en evig filmromantiker, med hengivenhet og respekt for mediets muligheter. Magnolia - spekket med interessante fragmenter - er allikevel en enorm utfordring for en ung filmskaper. Å ta vann over hodet er intet uvanlig trekk av en ung og ambisiøs mann. I Magnolia overgår skuespillerne Andersons arbeid til gangs. Filmens mest interessante side, er de mange karakterene og relasjonene mellom dem. Tom Cruise, Julianne Moore og William H. Macy nevnes spesielt, for å ikke glemme den herlige Jason Robards. Aller mest imponerende er dog likevel Anderson-følgesvennen Philip Seymour Hoffman som en ung, følsom sykepleier. Hoffman får frem mennesklige sider ved sin karakter som er sjeldne i amerikansk film, og som antakelig er sider som menneskeheten brude fremvist oftere. Vi er i besittelse av dem.

Kanskje er svaret på Andersons spørsmål ikke-eksisterende. Kanskje har han rett når han påstår at en film om vanlige ting kan vare i tre timer. Kanskje er det ikke hensynet til de vanlige tingene som er flaskehalsen. En film har neppe noen tidsbegrensning uansett hva den måtte handle om. Men forutsetningen er at den engasjerer i de tre timene - både som mindre bruddstykker og som helhet. Magnolia gjør det ene men ikke det andre.

Copyright © 21.4.2000 Fredrik Gunerius Fevang