film

reviews









 

Man on the Moon (1999)

Regi:
Milos Forman
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Komedie, drama, biografi
NORSK TITTEL
Man on the Moon
SPILLETID
118 minutter
Produksjon:
Danny De Vito
Michael Shamberg
Stacey Sher
Manus:
Scott Alexander
Larry Karaszewski


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Andy Kaufman Jim Carrey
George Shapiro Danny De Vito
Lynne Margulies Courtney Love
Club owner George Shapiro ½
Bob Zmuda Paul Giamatti
Maynard Smith Vincent Schiavelli ½
Ed. Weinberger Peter Bonerz ½
Jerry Lawler Jerry Lawler ½

 

Handling/Kritikk

I form og innfallsvinkel, er Man on the Moon meget lik Milos Formans forrige film, The People vs. Larry Flynt (1996). Begge er biografiske fortellinger om vågale offentlige figurer som i sin tid ble misforstått av samfunnet. Begge er nøyaktige miljøskildringer av 70-tallet. Og ingen av dem tar et åpenbart parti med sine hovedkarakterer. Disse premissene tatt i betraktning, er Man on the Moon en finpussing av The People vs. Larry Flynt. Den har de samme sterke sidene, samt et ytterligere par aspekter.

Filmens største styrke er den biografiske beretningen, og vinklingen av denne. Mystikken som omsvermet Kaufman er vesentlig i så måte, og Forman overfører denne mystikken effektiv til filmen. I lang tid vet vi ikke når Carrey-karakteren bløffer, og når han er ærlig. I lang tid vet vi ikke hva eller hvem som er hans virkelige jeg. På et punkt i filmen sier Love-karakteren til sin kjæreste, Andy Kaufman, at; 'det finnes ikke noe virkelige deg'. Og dette er mye av basisen for det suspense-fylte av narrasjonen: Tilskuerens søken etter å avsløre Kaufmans bedragerier, og Formans ønske om å skjule dem for oss.

Filmatisk er Man on the Moon langt fra så uforståelig som Carrey-karakteren er psykologisk. Forman er, og har alltid vært, tilhenger av relativt usynlig filmstil og meget konvensjonell fortellerstil. Han er en glimrende progressør, og er også meget inngående og granskende psykologisk. På dette plan finner vi hans utvilsomme styrke, idet han gransker sine hovedpersoner med hengiven respekt, men med objektivitet. Dette gjør Formans hovedpersoner interessante, og Andy Kaufman var i så måte det perfekte valg for nok en biopic.

Hvilket fører oss til Jim Carrey, som har en uforholdsmessig stor del av denne filmen hvilende på sine skuldre. Forman selv kunne ikke bestemme seg for om han ville ha Carrey eller Edward Norton i hovedrollen, og ga ansvaret til studioet. De valgte Carrey på økonomisk grunnlag, men de gjorde også utvilsomt det riktige faglige valget. Ikke bare er parallellene mellom Carrey og Kaufman ubestridte, men Carrey er også en av få som kan gi liv til Kaufmans mange ulike og eksentriske karakterer. Allikevel er ikke Carreys forestilling prikkfri, ettersom han har noen ørsmå dramatiske problemer innledningsvis. Hans overspilling er naturligvis hensiktsmessig - i Kaufmans kameleoniske fremtreden, men Carrey får muligens et litt for stort ansvar i oppbygningen.

Hvor Man on the Moon forbigår The People vs. Larry Flynt er at den i tillegg til å være et usedvanlig interessant karakterstudium, også er en fri og løssluppen komedie. Forman makter å flette humoren inn i Kaufman-karakteren uten at dette svekker filmens mer dramatiske side. Ikke at dette er verdens vanskeligste sak, ettersom Forman til en hver tid kan utnytte Kaufmans tåpelighet til å øke kvaliteten på sin egen film. Man on the Moon er således kynisk, men den beholder sitt romantiske forhold til hovedpersonen sin, og behandler ham med nærmest religiøs respekt.

Copyright © 29.3.2000 Fredrik Gunerius Fevang