film

reviews












 

 

The Pianist (2002)

  Regi:
Roman Polanski
PRODUKSJONSLAND
UK/Frankrike
Tyskland/Nederland
Polen
GENRE
Drama
NORSK TITTEL
Pianisten
SPILLETID
150 minutter
Produksjon:
Robert Benmussa
Roman Polanski
Alain Sarde
Manus (basert på Wladyslaw Szpilmans roman):
Ronald Harwood


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Wladyslaw Szpilman Adrien Brody ½
Wilm Hosenfeld Thomas Kretschmann
Father Frank Finlay
Mother Maureen Lipman
Dorota Emilia Fox
Henryk Ed Stoppard
Regina Julia Rayner
Jurek Michael Zebrowski

 

Handling/Kritikk

Det finnes ingen snarveier i The Pianist (men Gud vet at protagonisten vår ville benyttet dem om de var der). Det finnes ingen helter. Ingen sentimentalitet (men mengder av romantikk). Det finnes ingen tid til å dvele, ingen tid for sinne, og ingen tid for debatt. Det eksisterer bare et primitivt ønske om å overleve.

Roman Polanski regisserer uten bitterhet og uten ønske om å manipulere. Det er dette som distanserer ham fra Steven Spielberg og hans tilsvarende "oppgjør" med fortiden i Schindler's List. Men det er også dette som gjør The Pianist til en av de mektigste filmopplevelsene på lenge. For dette er ingen krigsfilm. Det er intet jødisk opprør med den urett som ble utrettet mot dem. Det er kun et portrett av en heldig mann i en grufull tid. Han er en av få overlevende. Tittelen forteller oss hvorfor. Men bortsett fra at regissøren og hovedpersonen (samt en mengde andre rollefigurer i filmen) deler det romantiske forholdet til pianoet og musikken, lar ikke Polanski vår Szpilman tiltrekke seg for mye sympati og oppmerksomhet gjennom sin musikalske lidenskap. Han må smøre seg med tålmodighet, og ta alle forholdsregler og alle de tunge veiene for å overleve.

Spielberg forsøkte i sin tid å få Polanski til å regissere Schindler's List. Polanski avslo. Hvis man ser de to filmene i dag, ser man mange, men spesielt én stor forskjell: Lydsporet. Hvor Spielberg (som alltid) smører på i tykke lag (for å skape bestemte - gjerne voldsomt sentimentale - sinnstemninger for tilskueren), er Polanski nøktern, nærmest distansert. Han gir et ufarget portrett. Og for tilskuere som føler de ser igjennom Schindler's List, er dette en herlig lettelse. Dette gjenspeiler seg også den narrative progresjonen. Det faktum at Polanski ikke gir Szpilman-familien noe ekstra tid når de skiller lag, eller det faktum at ikke alle karakterrelasjoner og utviklingslinjer lar seg lukke med fryd og gammen. En erfaring som har vært så smertefull som denne, lar seg neppe riktig "konkludere". En feil en rekke amerikanske filmer begår. I The Pianist har ikke Wladyslaw Szpilman tid til å fordøye smerten idét de groteske hendelsene utspiller seg rundt ham. Den må ha ta med seg, og beholde resten av livet, enten han vil eller ikke.

Den relativt lite profilerte amerikanske skuespilleren Adrien Brody spiller med velpassende underdanighet. Som om han lar seg kontrollere av Polanski på samme måte som Szpilman lar seg kontrollere av begivenhetene. Fordi dette er eneste mulighet. Brody er lidenskaplig på en pragmatisk måte. Han fikk en velfortjent Oscar for rollen. Det fikk også Roman Polanski for sin regi. Kanskje ikke mest på grunn av historien han forteller, eller det tematiske territoriumet han beveger seg i. Men snarere på grunn av tempoet han gjør det hele i, ballasten han bringer med seg, og hvordan han åpenbart ikke lager film for å "rettferdiggjøre", men for å oppnå en slags "historisk selvtilfredsstillelse". Ikke av filmens suksess, men av prosessen det er å lage den. Befriende å registrere at amerikanere kan forstå dette (selv om de ikke slipper ham inn i landet).

Copyright © 9.10.2003 Fredrik Gunerius Fevang