film

reviews












 

 

Signs (2002)

Regi:
M. Night Shyamalan
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Science Fiction/Thriller
NORSK TITTEL
Signs
SPILLETID
106 minutter
Produksjon:
Frank Marshall
Sam Mercer
M. Night Shyamalan
Manus:
M. Night Shyamalan


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Father Graham Hess Mel Gibson
Merrill Hess Joaquin Phoenix
Officer Caroline Paski Cherry Jones
Morgan Hess Rory Culkin ½
Bo Hess Abigail Breslin ½
Colleen Hess Patricia Kalember
Ray Reddy M. Night Shyamalan ½

 

Handling/Kritikk

Et fellestrekk for M. Night Shyamalans tre storsuksesser de tre siste årene er at de igangsetter tanke- og følelsesprosesser hos tilskueren. Prosesser som fortsetter lenge etter man går ut av kinolokalet. Han er ikke like opptatt av å vise oss skrekkinngytende bilder, som han er av å ikke vise oss dem. Signs er kanskje det beste eksempelet på det sistnevnte. Shyamalan lar en rekke spørsmål stå ubesvarte. Tilskueren kan påklage mangelen på svar angående de utenomjordiskes motiv, men i så fall har man ikke forstått hvilket ærend filmen er i. For dette handler ikke om intergalaktisk krig, eller om vitenskaplig interesse for de besøkende. Dette handler om den alminnelige familiens møte med det ukjente. Hvordan man takler frykten, hvordan det hele bringer folk sammen, og hvordan man må kjempe for å beholde troen.

Dermed har vi kartlagt Signs to parallelle ærender: På ett plan en pysokologisk skildring av en mann som har mistet troen, og hvordan kreftene i ham på ny finner motivasjonen til å fortsette å leve, fortsette å elske og fortsette å tro. På det andre plan, et møte med frykten og det ukjente - utelukkende sett fra våre hovedpersoners synsvinkel. Og det er nettopp det siste som gjør at vi bryr oss mindre om vitenskaplige svar, fordi det vi opplever er ikke ønsket om å vite, men ønsket om å overleve. Shyamalan er dyktig som få når han greier å kombinere mennesklig drama med scener med en usedvanlig grøssereffekt. Han kombinerer den tematiske seriøsiteten fra Close Encounters of the Third Kind, med en usedvanlig god horroreffekt. Og måten han gjør det på er et spark i siden til den moderne filmens overdrevne eksplisisme. Signs gir oss knapt noen avslørende bilder, men benytter seg klokt av vissheten om at den største frykten skaper tilskueren selv i sine egne bilder. Den er skummel på grunn av det vi ikke ser. Og til tross for at avslutningsscenen er et lite drawback i så måte, er den nødvendig for Shyamalans oppnøsting av det psykologiske dramaet, hvilket på sin side er en vel så viktig del av en film som stadfester et av bransjens største talenter på lang tid.

Copyright © 13.10.2002 Fredrik Gunerius Fevang