film

reviews










 

 

St. Elmo's Fire (1985)

Regi:
Joel Schumacher
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Drama, romanse
NORSK TITTEL
St. Elmo's Fire
SPILLETID
108 minutter
Produksjon:
Lauren Shuler
Manus:
Joel Schumacher
Carl Kulander


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Kirby Emilio Estevez ½
Billy Rob Lowe
Kevin Andrew McCarthy ½
Jules Demi Moore ½
Alex Judd Nelson ½
Leslie Ally Sheedy
Wendy Mare Winningham
Mr. Beamish Martin Balsam ½
Dale Biberman Andie MacDowell

 

Handling

Syv venner har nettopp avsluttet high school, og setter entusiastisk i gang med ‘det voksne liv’. De holder sammen, samtidig som de hver og en forsøker å tilpasse seg individuelt. Men alle har de sine problemer som de må overvinne for å lære å kjenne seg selv...

 

Kritikk

"The Brat Pack" var samlebegrepet for 80-tallets fremadstormende unge Hollywood-skuespillere. Deres forse var å sjarmere, være "cool", og bruke det utseende som var grunnen til at de i det hele tatt hadde tilegnet seg filmroller. I tillegg til de syv stjernene i St. Elmo’s Fire, besto denne gjengen av navn som Molly Ringwald, Anthony Michael Hall, John Cusack, Matthew Broderick, Alan Ruck... og listen fortsetter. Noen av bratpackerne har greid å riste av seg 80-talls-stempelet, som f.eks. Tom Cruise, Matt Dillon, Demi Moore og nevnte Cusack. Men de fleste av disse skuespillerne kom til kort når noe annet enn utseende og karisma ble krevet av dem. Bratpackens storhetstid var midt på 80-tallet, og St. Elmo’s Fire er kanskje den mest karakteristiske av alle disse filmene.

Joel Schumacher regisserte, med kun to mer eller mindre mislykkede filmer på samvittigheten. Han var selv med på å skrive det ikke-eksisterende manuset, og regien hans eier ikke personlig inflytelse. Schumacher følger strømmen, slik som 80-tallets ungdom gjorde det.

For St. Elmo’s Fire er sannsynligvis en av de beste filmene som er laget uten et manus. Filmen handler ikke om noe, den handler om noen. Den tar for seg sine syv vakre stjerner, lager karakterer som passer nøyaktig til hver av dem, og passer godt på så ingen av dem kommer ut for uoverkommelig dramatisk materiale. Dersom dette skulle forekomme, tryller filmskaperne dem ut av situasjonen med en - isolert sett idiotisk - men i sammenhengen perfekt komisk one-liner ("Do you believe in pre-marital sax?"). På denne måten greier St. Elmo’s Fire å surre og gå i nesten to timer. Den kan nesten virke som et lureri, men den greier å være interessant, sjarmerende, karismatisk og gripende uten egentlig å formidle eller fortelle noe som helst. Skuespillet er meget godt, fordi rollene er sydd til å passe skuespillernes begrensede talenter. Ta for eksempel Rob Lowe og Andrew McCarthy. To unge skuespillere hvis utseende neppe kunne vært bedre, og deres skuespill er imponerende, men hva om de hadde byttet roller? Hva om Lowe hadde spilt innesluttet og avstandsforelsket, mens McCarthy hadde vært omflakkende og ‘cool’. Virkningen hadde vært komisk, og filmen hadde straks tippet over på noe vi kunne kalt klisjéfylt. Noe St. Elmo’s Fire styrer unna. Tvert i mot greier den å være dramatisk verdifull, og ytterst sjarmerende.

I dag har St. Elmo’s Fire også en annen verdi, i egenskap av å være et glimrende bilde på 80-tallets ungdomsgenerasjon. Bratpacken er på mange måter 80-tallets ‘generasjon x’, og deres utpregede stil avspeiles gjennom hele filmen. Fra Demi Moores rosa leilighet til Rob Lowes halvlange hockey.

St. Elmo’s Fire er filmatisk sett bortimot uinteressant. Det finnes intet særskilt karakteristisk i verken stil eller form. Men som et uttrykk for 80-tallet er filmen både sentral og viktig, og som et karakterdrama er den meget engasjerende. Kombinert med David Fosters glimrende musikk, skapes en stemning som men ikke kan la vær å rives med av.

Copyright © 14.5.1997 Fredrik Gunerius Fevang