film

reviews









Om filmen
produksjonsfakta
handling
kritikk

sitater

lenker

 

 

Terms of Endearment (1983)

Regi:
James L. Brooks
Produksjonsland
USA
Genre
Drama, komedie
Norsk tittel
Tid for ømhet
Spilletid
132 minutter
Produksjon:
James L. Brooks
Penney Finkelman
Martin Jurow
Manus:
James L. Brooks
Basert på romanen av:
Larry McMurty


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Aurora Greenway Shirley MacLaine
Emma Horton Debra Winger
Garrett Breedlove Jack Nicholson
Vernon Dahlart Danny De Vito ½
Flap Horton Jeff Daniels ½
Sam Burns John Lithgow ½
Rosie Betty King ½
Patsy Clark Lisa Hart Carroll
Teddy Huckleberry Fox
Melanie Megan Morris ½
Tommy Horton Troy Bishop ½

 

Handling/Kritikk

James L. Brooks' regissørdebut Terms of Endearment greier det kunststykket å være lekende lystig samtidig som den er gripende tragisk. Den er ubekymret åpen, men aldri dvelende. Som om vi selv er midt oppe i historien den utspiller. Den møter tilskueren med fullstendig sikkerhet om at historien den presenterer er representativ for enhver person av samtiden, og gir oss dermed aldri grunn til å betvile verken fortellingens dybde eller dens stadige bruk av passende 'tilfeldigheter'.

For til tross for at historien er dynamisk fortalt som få andre filmer er Brooks i høyeste grad svært manipulerende. Når han mot slutten kaster inn en kreftsykdom både for å markere budskap og for å lage et narrativt klimaks, er det langt på vei det engasjerende skuespillet som redder filmen fra å bite seg selv i halen. Nettopp fordi den baserer sin eksistens så grunnleggende på evnen til å fremstå jordnær, human og ytterst sympatisk (man kan simpelthen ikke greie å mislike en eneste karakter i denne filmen), kunne et klimaks som dette fort blitt et antiklimaks for en film med svakere progresjon, svakere poengtering og svakere skuespillere. Men om Terms of Endearment er styrende, så er den velstyrt. Brooks manipulerer tilskuerens følelser, men han gjør det svært bevisst og svært effektivt. Han skaper situasjoner og karakterutviklinger som fremstår naturlige på oss, fordi de aldri dveler for lenge, og fordi filmen til en hver tid opprettholder balansen mellom det lystige og det alvorlige.

Til stor grad står Brooks i gjeld til sine skuespillere for dette. Shirley MacLaine gir en av tiårets aller fineste prestasjoner. Hennes karakter er den mest allsidige og den mest dyptgående. Vi følger henne fra hennes erotiske dvale, og til perioden da hun våkner til liv igjen som middelaldrende kvinne. Sentralt i filmen er hennes forhold til datteren, spilt av Debra Winger. Ikke bare er deres forhold uvanlig emosjonelt, men det er også svært kompleks, hvilket fremkommer av en rekke scener og dialoger de to imellom hvor årsaks-/virkningssammenhengen ikke gir oss grunn til å akseptere det de to sier til hverandre, annet enn at filmen ber oss stole på at "det var slik det var". Dette er vanskelig, fordi man til enhver tid overrasker tilskueren med å vise ham nye sider ved sine dype karakterer. Ikke på en måte som en grøsser ville gjort det (hvor en karakter virker å være "en av de snille", men plutselig er "den slemme"), men på en måte som tillater skuespillerne å gå dypt i seg selv og i hverandre. Karakterrelasjonen mellom MacLaine-karakteren og Winger-karakteren er av det mest realistiske skuespillet man kan finne på en filmrull - uavhengig av dets dramatiske styrke. Jack Nicholson er ikke like intrikat, men han er mer nyansert, mer energisk, og like erke-nicholsonsk som alltid. Hans første scene (hvor han forsøker å overtale et par unge jenter om å bli med ham inn) er blant hans beste enkeltscener i karrieren (på linje med øksescenen i Shining eller oppgjørsscenen i A Few Good Men). Nicholson-karakterens kontrast mot MacLaine-karakteren får frem nyansene hos dem begge, men det interessante er hvordan deres forhold utligner forskjellene mellom dem.

Av Brooks' øvrige oppnåelser med Terms of Endearment kan nevnes hvordan han makter å på en tilfredsstillende måte å inkludere tretti års handling. Vi kan henge oss opp i manglende fysiske forandring hos karakterene, men aldri manglende mentale. Vi har ingen problemer med å tro på at Brooks sine karakterer har eldes tretti år i løpet av de drøye to timene. Slik som det virkelige mennesket tenker mens tiden forsvinner bak ham, henger vi oss også med på frasen 'så fort tiden flyr'.

At Terms of Endearment forteller en enkel historie er like åpenbart som at budskapet om å 'ikke ta livet for gitt, men å leve det mens du kan'. Filmen gjør oss ikke mer kunnskapsrike, gir oss ikke mer livserfaring, og ei heller særlig stor grunn til å filosofere i ettertid. Den gir oss en enkel historie, fortalt gjennom et rikt spekter av komplekse karakterer, portrettert av et knippe unike skuespillerprestasjoner. Brooks gir oss enkeltscener av fantastisk lystighet (som den nevnte Nicholson-sjekkeforsøket, eller bilturen på stranda), men også enkeltscener av dyp følsomhet (som da Lithgow-karakteren forteller om sitt manglende sex-liv, eller som da Winger-karakteren forteller sønnene sine om sykdommen sin). Den gjør dette på en bevisst og svært lite refleksiv måte, men den gjør det absolutt glimrende.

Copyright © 1.3.2000 Fredrik Gunerius Fevang