film

reviews












 

 

Mulholland Dr. (2001)

Regi:
David Lynch
PRODUKSJONSLAND
USA/Frankrike
GENRE
Drama/Mystery/Thriller
NORSK TITTEL
Mulholland Drive
SPILLETID
145 minutter
Produksjon:
Neil Edelstein
Tony Krantz
Michael Polaire
Alain Sarde
Mark Sweeney
Manus:
David Lynch


Rolleliste:

Karakter Skuespiller Vurdering
Betty Elms/Diane Selwyn Naomi Watts
Rita/Camilla Rhodes Laura Elena Harring ½
Coco Ann Miller ½
Vincenzo Castigliane Dan Hedaya
Adam Kesher Justin Theroux
Detective Domgaard Brent Briscoe
Detective Harry McKnight Robert Forster
Gene Billy Ray Cyrus
Cynthia Katharine Towne
Woody Chad Everett
Luigi Castigliane Angelo Badalamenti

 

Kritikk

En av 90-tallets mest typiske filmtrender er å finne alternative måter å presentere fortellinger på. Noen leker med å fjerne grensene mellom fiksjon og virkelighet (Spike Jonze), andre med å fortelle historiene baklengs (Christopher Nolan/Memento), mens det kanskje mest vanlige har vært å inkludere en tvist avslutningsvis som setter hele det foregående fortalte i et nytt lys (David Fincher, M. Night Shyamalan). Men når vi applauderer disse kreative ferskingene, skal vi huske på at David Lynch har gjort mye av dette i en halv mannsalder allerede. Og at han – mer enn noen annen – har skapt en fortellerstil på ganske egne premisser.

Mulholland Dr. er hans nyeste film. En film så fortellermessig rik og utfordrende at det faktum at han nylig begikk The Straight Story, kan fremstå som et like stort mysterium som denne historien er. For det er ikke til å legge skjul på at Mulholland Dr. føyer seg pent i rekken av Lynchs mer kryptiske prosjekter (Twin Peaks, Lost Highway). Forskjellen er at til tross for at Mulholland Dr. er et narrativt puslespill, er den en tematisk implisitt genistrek. Lynch diskuterer den tradisjonelle amerikanske drømmen i lys av fremmedgjøring, påtatte roller, mislykket kjærlighet og mer eller mindre styrte tilfeldigheter. Den sås som et klassisk mysterium, men høstes som en metaforisk kjærlighetshistorie og karakterologisk apokalypse.

Nøkkelen til Lynchs suksess ligger først og fremst i hans unike evne til å regissere enkeltscener. Mulholland Dr. er usedvanlig rik på velmalte (men diversifiserte) atmosfærer. Fra 40-talls film noir-inspirerte scener (ulykken), gjennom overvakre 50-talls idyllbilder i innledende Hitchcock-stil (Bettys ankomst i Hollywood, rolleprøven), til frøken detektiv møter sin lesbiske kjærlighet (oppsøkingen av Dianes leilighet, telefonen til politiet), og klassisk lynchsk semi-surrealistisk mystikk (møtet med The Cowboy, scenene fra filmselskapet). Felles for alle disse er Lynchs unike og vidunderlige håndtering av dem. Dette er scener som til tross for at de kan fremstå fragmenterte, har en magnetisk, nærmest hypnotisk effekt. Det hele er så mykt sammenvevet at det nærmest fremstår som en somnambulistisk opplevelse foran øynene våre.

Og i sentrum for opplevelsen står Naomi Watts. Denne yndige «Tippi Hedren møter Grace Kelly»-aktige australieneren bærer her en enestående kompleks rollefigur mesterlig på sine skuldre. Registeret hun får bruk for i løpet av Mulholland Dr. kan ikke undervurderes, og i enkelte scener er hun like obskurt forførende som filmen selv. Som for eksempel i den fantastiske «audition»-scenen (mot en imponerende Chad Everett), i en av filmhistoriens mest sexy sexscener, samt i den anstrengende avslutningen.

Mulholland Dr. har usedvanlig mye på hjertet, men konkluderer svært lite. Det vil si, på et eksplisitt plan. Lynchs oppnøsting av sine velplasserte små nøkler er både intelligent og sjarmerende, både provoserende og opprivende. Han benytter seg ikke i like stor grad av surrealisme som av metaforer, men det essensielle er uansett hvordan han lar tolkningen være opp til tilskueren. Noe som gjør dette til en personlig, følelseskrevende og usedvanlig tilfredsstillende affære.

 

Sitater

Cynthia: "You're broke!"
Adam Kesher: "But I'm not broke!"
Cynthia: "I know, but you're broke."

Copyright © 28.11.2003 Fredrik Gunerius Fevang