film

reviews









 

 

The Blair Witch Project (1999)

Regi:
Daniel Myrick
Eduardo Sánchez
Produksjonsland
USA
Genre
Grøsser
Norsk tittel
The Blair Witch Project
Spilletid
81 minutter
Produksjon:
Robin Cowie
Gregg Hale
Manus:
Daniel Myrick
Eduardo Sánchez


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Heather Donahue Heather Donahue ½
Michael C. Williams Michael Williams
Josh Leonard Joshua Leonard

 

Handling/Kritikk

Hvor nyskapende The Blair Witch Project enn fremstår, setter man mye av sin lit til filmens sjarme og tilskuerens godvilje for at dette skal fungere. Og det mest sjarmerende er kanskje produksjonsformen, hvor herrene Myrick og Sánchez utvilsomt har vært både kynisk smarte, og underholdende alternative. De tre hovedrolleinnhaverne fikk kun utdelt manus for én dag om gangen, og måtte til en hver tid spille på intuisjonen om hva som skulle skje. Da filmingen begynte, hadde de kun 35-siders ramme for historien. I de mange intervjuene med byfolket, ble skuespillerne bedt om å ta kontakt - uten å vite at disse folkene faktisk var blitt plassert der av regissørene. Vi snakker om en meget original form for filminnspilling her. Det aller mest originale i så måte, var hvordan alt ble filmet av de tre hovedrolleinnehaverne. Ingen kameramenn var inkludert, hvilket er første gang i filmhistorien.

Og med disse premissene lagt, lar vi oss sjarmere mye på grunnlag av produksjonsformen. Det er dog allikevel ikke gitt at filmformen er like sjarmerende og nyvinnende. For, til tross for at man oppnår en utvilsom dokumentarisk og realistisk effekt ved denne form for fotografi, så står man i voldsom fare for å slite ut tilskueren fullstendig. Man står også i fare for at filmen blir statisk, og i begge disse fellene går The Blair Witch Project med jevne mellomrom. Idéen om den uraffinerte kameraføringen er god. Den har blitt flittig benyttet før, og regissørene har nok i større grad blitt inspirert av filmer som Cannibal Holocaust, enn av sin egen originalitet (uten at dette er noen svakhet for filmen).

Grøssereffekten burde ha vært bitende realistisk, og kommet nærmere inn på tilskueren enn hva tilfellet er med noen annen mer 'filmaktig' produksjon. Faktum er at dette ikke riktig er tilfelle. Man greier sjelden å kombinere det overnaturlige ved det narrativt tematiske, med den dokumentariske formen, og dette er et avgjørende steg å snuble i. Et annet klart problem, er at filmens statiske midtparti virkelig gnager på effekten av sluttscenen. For å unngå at tilskueren forutser en konklusjon, bør man holde ham travel ved hjelp av progressiv historiefortelling. The Blair Witch Project sliter ham ut.

At filmer som denne får verdensomspennende markedsføring og omtale er dog svært viktig for at den kunstneriske balansen i filmbransjen opprettholdes (uten at Blair Witch er et nevneverdig viktig stykke kunst av den grunn). Man må sette pris på at Robert Redfords Sundance-festival tok sjansen på å profilere The Blair Witch Project, og man må sette pris på at unge, fremadstormende filmskapere tør å gå egne veier i sine forsøk på å slå seg frem. Som Lynch sin Eraserhead er The Blair Witch Project først og fremst sjarmerende. Hyggelig med alt oppspinnet, men noen geniforklaring trenger ikke påkalles.

Copyright © 10.2.2000 Fredrik Gunerius Fevang