film

reviews











 

The Duellists (1977)

Regi:
Ridley Scott
PRODUKSJONSLAND
UK
GENRE
Drama
NORSK TITTEL
-
SPILLETID
101 minutter
Produksjon:
David Puttnam
Manus:
Gerald Vaughn-Hughes
Basert på historien "The Duel" av:
Joseph Conrad


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
D'Hubert Keith Carradine
Feraud Harvey Keitel ½
Fouche Albert Finney ½
Col. Reynard Edward Fox ½
Adele Cristina Raines ½
Gen. Treillard Robert Stephens ½
Jacquin Tom Conti ½

 

Handling/Kritikk

Ridley Scotts regidebut er en dvelende progressiv og estetisk fullkommen film om to menns ærefulle, dog meningsløse duell på begynnelsen av 1800-tallet. Stedet er Napoleons Frankrike, og stemningen er i høyeste grad deretter - på grensen til påtatt i så måte. For dette er ikke et samfunn utslitt av krig og revolusjon slik man skulle anta. I det minste møter vi aldri denne delen av befolkningen. Alt Scott viser oss, er de dannede, grenseløst ærefulle offiserene i Napoleons hær. Her gjelder kun korrekthet, stilfullhet og, ikke minst, den nevnte æren.

Rammen er god, og Ridley Scotts innfallsvinkel er presis og interessant. Historien, fra en bok av Joseph Conrad, er langt unna sedvanlig hollywoodsk dramaturgi hva narrativ oppbygning angår. Her er intet vendepunkt, ingen overraskelsesmomenter, og karakterene gjennomgår ingen psykologisk utvikling å snakke om - rent bortsett fra aldringen. Og narrativt sett hadde denne historien passet bedre inn på teaterscenen. Men Scott gjør det hele til en noe annerledes filmopplevelse. Han setter filmens utseende i høysetet, og understreker dermed også dens følelsesmessige fokus. Ikke dermed sagt at det hele utvikler seg til en sentimental såpe - snarere tvert i mot. Hovedpersonene har så mye ære og selvrespekt at frykt, og følelser generelt, bare fremkommer i små glimt. Filmens emosjonelle egenskap retter seg motsetningsvis mot tilskueren. Scott greier nemlig å få oss til å føle at duellen ikke er en kamp på liv og død, men vakker kunst utført av duellens stilfulle kunstnere. Disse duellantene ønsker riktignok helst å slippe å dø, men de er først og fremst mer eller mindre ufrivillig knyttet til behovet for duellen. Sterkest og mest åpenbart gjelder dette Keitel-karakteren som bærer et programmert "hat" mot Carradine-karakteren. Programmert fordi det bare eksisterer for å bygge opp under nødvendigheten av duellene. Ingen husker engang riktig grunnen til at den første duellen fant sted. Duellen vedvarer grunnet dens egens overlevelsesevne.

The Duellists var ingen kommersiell suksess og må betraktes som en kuriositetisk kunstfilm. Mest fordi den alminnelige kinogjenger sjelden er klar for en film med dennes kvaliteter. Det dramaturgiske er undergravet på den måten at det er sjelden potensielt suspensfylte scener blir hauset opp. Scott inkluderer riktignok små spenningssekvenser, men utfallet av disse er alltid innlysende, og de fungerer derfor mer som en hyllest til selve duellen enn som spenningsintensivering. Vi trekkes derfor mer mot karakterskildringene, mot miljøskildringen, mot bildekomposisjonene, mot de vakre fargene, mot de stilistisk bevisste tagningene, og mot Scotts fokus på små interessante detaljer. Som da, i en av filmens beste scener, Keitel og Carradine møtes til sverdduell, hvorpå Carradine kaller en liten stopp i duellen fordi han må nyse. Dette fremfor noe, understreker plassen duellene har i de to karenes liv, og satiriserer absurditeten av den. Keitel-karakteren ønsker å ta livet av Carradine-karakteren, men kun gjennom en rettferdig og korrekt duell. Alle vet naturligvis at duellen er irrasjonell, og alle vet at det personlige naget Keitel-karakteren føler mot Carradine-karakteren, er fullstendig ubegrunnet. Men dette er hele poenget; at grunnlaget for duellen, er nettopp selve duellen.

Copyright © 25.9.2000 Fredrik Gunerius Fevang