film

reviews









 

The Game (1997)

Regi:
David Fincher
Produksjonsland
USA
Genre
Thriller
Norsk tittel
The Game - Spillet
Spilletid
128 minutter
Produksjon:
-
Manus:
John Brancato
Michael Ferris


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Nicholas Van Orton Michael Douglas ½
Conrad Sean Penn
Christine Deborah Unger ½
Jim Feingold James Rebhorn ½
Samuel Sutherland Peter Donat ½
Ilsa Carroll Baker ½
Anson Baer Armin Mueller-Stahl ½

 

Handling/Kritikk

David Finchers The Game forteller en av disse historiene som fremstår fengslende interessant før du vet hvor det hele ender, og frustrerende lite plausibel etterpå. Men det jeg her referer til som etterpå, er jo etter filmen er ferdig. Går dette da utover kvaliteten på filmen?

Et interessant spørsmål, og svaret er utvilsomt ja. Som Roger Ebert en gang sa det; "en god film underholder deg mens den pågår, og får deg til å tenke over den i ettertid". The Game passer til denne beskrivelsen, men tankene man sitter igjen med i ettertid er ikke av et slikt slag at disse støtter opp under filmens virkning. Filmen fungerer i så måte som en gåte; før man vet svaret virker løsningen både mystisk intrikat og tankevekkende interessant. Men svaret, når det omsider avsløres, er støtende banalt.

Og her finner vi det sentrale i The Game. Dens hele eksistens baserer seg på å føre sin tilskuer bak lyset. Den er så manipulativ som en film kan være, og den er så lite sannsynlig som man kan forvente en film med forsøksvis realistisk årsaks-/virknignssammenheng å være. Allikevel er den meget interessant - også tematisk. Og det er dette som gjør at The Game passer til Eberts tidligere nevnte beskrivelse av en god film. For tankene den setter i gang inkluderer ikke bare vår irritasjon over å ha blitt lurt i timesvis, men også en filosofering over eksistensielle spørsmål. Hva styrer vår lykke? Hvor sikre kan vi være på at det verdensbildet vi opplever er det virkelige? Hvor utviklende er det å ha en 'suksessfylt' karriere og mye penger, når man er følelsesmessig kald og passiv?

The Game er aldri direkte samfunnskritisk - verken implisitt eller eksplisitt. Men den stiller en rekke spørsmål som, om ikke er banebrytende i seg selv, stilles på en meget interessant måte. Michael Douglas er vår følgesvenn. Karakteren filmen lar få vite nøyaktig like mye som tilskueren. Det er naturligvis dette som skaper dens manipulative form - ved at tilskueren blir lekt like mye med som Douglas-karakteren gjør. Vår empatiske evne avgjør hvor ille vi føler oss underveis, vår intelligens avgjør om vi greier å løse mystieriet på forhånd. Det siste greier vi naturligvis ikke, fordi Fincher lukker gåten sin så kraftig igjen. Således kan man kritisere at Fincher regisserer med et for sterkt grep. Han er lite refleksiv, og historien hans taper på at den ikke er åpen for spørsmål den ikke stiller selv.

The Game er underholdende i effekt av sin form, og i effekt av sitt lukkede mysterium. Men den fremstår som en bløff ved at svaret den leverer ikke er like genialt som spørsmålene den stiller. Michael Douglas løper rundt i to timer og ser redd ut, mens Sean Penn-karakteren med fordel kunne vært benyttet mer ekstensivt. David Fincher har talenter utenom det vanlige, om enn bare fordi han tør å stille interessante eksistensielle spørsmål på film. Finner han en ennå mer konsis måte å gjøre dette på, har han mulighet til å lage en virkelig genistrek.

Copyright © 24.3.2000 Fredrik Gunerius Fevang