Om filmen
		produksjonsfakta
		handling
		kritikk
		sitater
		lenker

Men in Black (1997)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Agent K	Tommy Lee Jones
Agent J (James Edwards)	Will Smith
Agent L (Dr. Laurel Weaver)	Linda Fiorentino	½
Edgar	Vincent D'Onofrio	½
Agent Zed	Rip Torn	½
Jack Jeebs	Tony Shalhoub	½
Beatrice	Siobhan Fallon	½
Gentle Rosenberg	Mike Nussbaum	½

Handling/Kritikk

Men in Black er det mest stilrene og velutformede kunstnerisk kommersielle på film fra Hollywood på svært lenge. Og det kommer på et tidspunkt da filmverdenen hyler etter noe litt utenom det vanlige, men som likevel er ustoppelig underholdene. Det Men in Black gjør aller best, går på dens utnyttelse av sjanger og konvensjoner. Den er en genistrek i omstendighetenes navn, og den skal ikke berøves fra dette faktum ved hjelp av unødvendige sammenlikninger.

En sammenlikning som dog er nærliggende å trekke, er den med 1996-filmene Independence Day og Mars Attacks!. For uansett hvilken mening publikum har om disse to filmene, er de sterkt delaktige i Men in Blacks fullklaff. Først ut i fjor var ID4. En ujevn film som på sitt beste var svært imponerende, men som gikk i en felle det er lett å gå i: den gylne filmformmessige middelvei. Regissør Roland Emmerichs fantasi bør være såpass velutviklet at det burde vært levnet langt mer frihet i skapelsesprossesen av Independence Day. For hans film blir nemlig en lite passende blanding av realistisk og høyeksplosiv katastrofefilm og ironisk stjernekrig. Når det gjelder Tim Burtons Mars Attacks!, er den et steg i rett retning. Den er også meget stilsikker og særdeles refleksiv. Burton smører på i tykke lag, men selv om han lager en film som er formmessig rik, så glemmer underholdningsverdien av og til. Sonnenfelds Men in Black glemmer aldri dette og mister aldri den herlige balansen. Den er en tvers igjennom fulltreffer og den treffer både publikum og kritikere - en relativt sjelden kombinasjon. Skuespillet er av underordnet viktighet. Jones og Smith behøver kun å være karismatiske og stilsikre for å gjøre karakterene nøyaktig så troverdige de skal være.

I 1996 har det vært en ny oppblussing av aliensjangeren. En sjanger som etter hvert med spesialeffektenes utvikling har vært i stand til å utvikle seg fra fokus på stygge grønne Mars-menn på 50-tallet, via menneskers ferd i verdensrommet på 70-tallet og til masseødeleggelse av jordkloden på 90-tallet. Spielberg trodde fullt og fast på denne sjangeren, med filmer som Close Encounters og E.T., og det samme gjorde Ridley Scott med den litt mer grøsseraktige Alien i 1979. Med Men in Black beveger romvesensjangeren seg mykt over til det barokke stadiet. Et stadium som for denne sjangeren er preget av fullt utløp for visuell kreativitet og for historier og bildekomposisjoner som er så lite troverdige som mulig. Mens man på 70-tallet ville gjøre de utenomjordiske vesenene skremmende imponerende, vil Sonnenveld gjøre dem latterlig tåpelige. Og han lykkes - for Men in Black er på et sjeldent høyt nivå som komedie. Hvordan kan man vel unngå å le av at Will Smith er jordmor for et fødende romvesen hvis foster kaster jordmoren rundt med sine mange armer? Samtidig har Men in Black en engasjerende, om ikke spennende historie. Og spesialeffektstaben ser ut til å ha fått frie tøyler til å komme opp med fantastiske idéer om ulike utenomjordiskes utseende og opptreden. De store eksplosjonene får hvile for en stund.

Men in Black er basert på en amerikansk tegneserie og presenterer idéen om at de fleste av romvesenene som finnes på jordkloden, er her i vennlig oppdrag og uten ønske om å gjøre noen skade. Det finnes bare et fåtalls "slemme", og disse har ikke nødvendigvis kommet lenger i sin mentale utvikling enn oss jordboere. Sonnenfeld fremstiller dem i herlig tråd med filmens tone. Såpass overbevisende er denne filmen at man til og med får en tåpelig "hukommelsesutvisker" til å virke troverdig. Og så bra er manuset at Vincent D’Onofrio takket ja til å spille en rolle hvor han er menneskelig i 8 sekunder og slemt romvesen i Peter Jackson-zombiestil i resten av filmen. Og mens resten av verden morer seg over at Sonnenfelds stil-lek traff bedre enn i den forrige filmen hans, kan Oscar-akademiet prøve å se hvordan de skal lure seg utenom nominasjon av denne filmen til neste års utdeling.