|
Arthur (1981)
I takt og tone har Arthur mye til felles med 30-tallets studiomusikaler som Top Hat og The Gay Divorcee. I dette finner vi både dens styrker og svakheter som en 80-talls romantisk komedie. En vesentlig forskjell er naturligvis at Arthur ikke baserer sin "feelgoodness" på sang og dans, men på Dudley Moores humoristiske opptreden. Og her har filmen sin lille genistrek, for Moore er mer sprudlende og karismatisk enn vi noen gang har sett ham. At han virker både for gammel og for britisk for rollen, kan vi bry oss mindre om. Både miljøet og verdisettet som presenteres for øvrig i filmen, sliter med de samme problemene. For det finnes karakterrelasjoner og utviklingslinjer som er påtatt stiliserte - og dét uten å oppnå den komiske effekten som bør ha vært hensikten. Moore-karakteren, som hele tiden er på kant med de kultiverte karakterene i miljøet han vanker i, møter til stadighet en uforholdsmessig stivhet. Grunnen er naturligvis at en rekke av filmens karakterer er grunne, og man har forsøkt å dekke over dette ved å gjøre de karikerte. Dette trekket er ikke riktig vellykket - simpelthen fordi karikaturen ikke er utpreget nok. Riktig dose karikatur og selvbevisst stivhet finner vi dog i filmens mest interessante rollefigur, Hobson, i John Gielguds skikkelse. Ikke bare har 77-årige Gielgud et sådant karismatisk vesen at han stjeler oppmerksomheten i en hver scene han deltar i, men hans karakter er også en veldreid kombinasjon av selvironisk høytidelighet og raffinert vulgæritet. Gielgud greier å fange et hav av karaktertrekk i en rollefigur som er skapt for å være en digresjon - vel verdt en Oscar. Arthur bør ses som intet mer enn en underholdende screwball-komedie. Den ønsker riktignok å komme med et knippe filosofiske sannheter, men de fleste av disse er fordums og åpenbare. Således greier man ikke riktig å leve opp til ønsket om å fylle 30-talls-komediens sko, men filmen står allikevel greit på egne ben i egenskap av Dudley Moore og John Gielgud. Moore har noen strålende scener (og er generelt en fantastisk fyllik), mens Gielgud greier kunststykket å få linja "Do you want me to wash your dick for you?" til å høres både raffinert og aristokratisk ut - bare å ta av seg hatten for.
Susan:
"Arthur, take my hand." Arthur: "Do you know what I'm going
to do? I'm going to take a bath." [At an office] Copyright © 8.10.2000 Fredrik Gunerius Fevang |