|
|
|
|
 |
As Good As It Gets
(1997) "Kanskje er dette slett ikke historien om Melvin Udall men om Jack Nicholson?"
Den TV-inspirerte filmskaperen James L. Brooks gjør sin fjerde feature som regissør, og kommer langt bare med Jack Nicholsons devoterte selv-eksponering. For mer enn noe annet, er As Good As It Gets Nicholsons show. Filmen der 60-åringen på nytt utløser alle de spenninger og holdninger som hans person har kommet til å projisere og stå for i løpet av de seneste 30 år. Brooks debuterte som regissør med Nicholson i hovedrollen i 1983 med Terms of Endearment. Nå returnerer han med Nicholson i en film som ser det som sin største oppgave å levere scener til Jack Nicholsons utfoldelse. Denne åpenbare frontingen gjør at man kan like eller ikke like As Good As It Gets utfra hva man synes om Nicholson selv, og det er kanskje meningen også. For gjennom hele karrieren har Nicholson basert sin popularitet på den fine balansegangen mellom å bli elsket og mislikt. På samme måte fremstår dermed Melvin Udall - og effekten er upåklagelig. Det er tre elementer som gjør As Good As It Gets: De tre hovedpersonene, og relasjonene dem i mellom. For skal man diskutere historiefortelling på film, så dreier ikke denne filmen seg om stort annet enn hvordan de tre hovedpersonene mer eller mindre finner tilbake til det lykkelige liv. Samtidig som handlingen begrenser seg til dette, gjør også filmens budskap det. Filmen handler implisitt om lykke, og tittelen er i denne sammenheng av de mer treffende som har kommet fra Hollywood i det siste. Man kan også prise As Good As It Gets for sin toleranse og sin åpenhet. Dette er best illustrert gjennom Simon Bishop, innlevende spilt av Greg Kinnear. Denne karakteren har verdi i egenskap av å bringe temaet homofili et skritt videre i filmens verden - det vil si i det minste i Hollywood. Filmen er såvidt lite interessert av det faktum at Kinnear-karakteren har en annen legning, at vi ikke helt greier å oppfatte det før et stykke ut i filmen. As Good As It Gets oppfører seg nærmest beskyttende mot sin homofile karakter, og ser ut til å si etter en stund - når vi ikke lenger kan være i tvil om hans legning - "Ja, han er homofil, men hva så?" - et klart sunnhetstegn. Om så As Good As It Gets på et dypere plan handler om mer eller mindre annerledes menneskeskjebner og om deres søken etter lykke, så handler den overfladisk ikke om stort. De tre karakterene møtes i ulike gitte situasjoner, og etter hvert reiser de på en oppløsende tur sammen. As Good As It Gets er aldri i stand til å rive deg ut av stolen med en engasjerende ytre historie. Den har mer enn nok med å projisere sin Melvin, hans underlighet og hans ikke fullt så åpenbart underlige venner. Spørsmålet om hvorvidt dette er nok for publikum, må begrenses til hvorvidt det fungerer - og det gjør det. As Good As It Gets har det vinnende kortet på innerlomma i sin egenskap av å ikke gjøre mer ut av seg selv enn nødvendig. Nicholson mottok Oscar for beste hovedrolle for andre gang (etter One Flew Over the Cuckoo's Nest i 1975) i sin syvende nominasjon i denne klassen. Og forestillingen hans er virkelig verd et innblikk. Den 60 år gamle mannen stråler, og kommer opp med en tolkning som er som å se alle hans tidligere filmer om igjen. Det er de små øyeblikkene i As Good As It Gets som er filmens sterkeste side, og det er Nicholson som gjør disse øyeblikkene. Kanskje er dette slett ikke historien om Melvin Udall men om Jack Nicholson? Copyright © 27.3.98 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
