|
|
|
|
 |
Caligula (1980)
Det er en rekke grunnleggende problemer med Caligula; om ikke en av tidenes mest kontroversielle filmer, så iallfall en av de mest selverklærte sådan. Og disse problemene er ikke først og fremst de grafiske voldsscenene hvor folk blir kastrert åpenlyst mens "restene" blir kastet til sultne hunder. Og det er ei heller filmens besettelse på det seksuelle, som kommer til uttrykk gjennom orgier, incest og nekrofili. Nei, det største problemet er hvor usannsynlig retningsløst det hele er regissert, hvor grumset og svakt innrammet det hele er fotografert, og hvor uinteressant man klarer å få det hele til å framstå. Innledningsvis finnes det et knippe scener hvor John Gielgud og Peter O’Toole på halv teatralsk maskin gir oss forhåpninger om at Caligula kan være av en viss tematisk og historisk interesse. Men så snart disse forsvinner ut av bildet, mister filmen enhver liten tråd den hadde, og det hele blir et to timers gjøgleri for en Malcolm McDowell som skal ha ros for godt forsøk. Teknisk sett skal det godt gjøres å lage en film på et budsjett av denne størrelsen så dårlig som man har maktet her. Det morsomme i så måte er at regissøren til og med har fjernet navnet sitt fra plakaten, hvilket antakelig en del av de andre deltakende også skulle ønske de hadde gjort. |
||||||||||||||||||||||||||||
 |
