|
|
|
|
 |
Chaplin (1992)
"Den ellers så strålende Attenborough lar dette utvikle seg til en hysterisk klagesang av en sex-tragedie tilsynelatende undertegnet av Chaplin selv"
Richard Attenboroughs storsatsing Chaplin ser Robert Downey, Jr. gjøre en monumentalt glimrende forestilling i rollen som komediens store mester. Men denne veldige filmen, glimrende fotografert, herlig kostymert, og enestående kulissert, tråkker feil i valget av fokusering. Filmen setter opp et skuespillerensemble av den størrelse at James Woods og Anthony Hopkins har roller på noen få minutter hver. Det hele sentrerer seg - med rette - om Robert Downey, Jr. og hans Chaplin-portrett. Og det hele åpner lovende. Attenborough tar oss med tilbake til England på slutten av 1800-tallet og til Chaplins barndom sammen med en bror han så opp til og med en mor som til en grad mistet forstanden. I denne delen av filmen greier filmskaperne å poengtere at dette handler om en av tidenes største entertainere og komikere, men det varer ikke lenge før dette er glemt. Man har valgt å benytte seg av en fiksjonell intervjuer i Hopkins-karakteren, som møter Chaplin som gammel mann i hans bolig i Sveits. Filmen forteller historien slik som Chaplin angivelig skal ha fortalt den til denne intervjueren, men stopp her for et øyeblikk! Er ikke dette en biografi om en stor manns liv? Det kan være kurrant i en biografi å forholde seg til en viss grad kritisk til det man forteller om, men den ellers så strålende Attenborough lar dette utvikle seg til en hysterisk klagesang av en sex-tragedie tilsynelatende undertegnet av Chaplin selv. Er dette et forsøk på å vippe den gode gamle landstrykeren av pinnen? Eller tror faktisk filmskaperne at tilskueren er interessert i å høre om 70 år gamle nesten-sex-skandaler? Ja, for i det aller meste av filmen får vi kun sporadisk se Chaplin portrettert slik vi kanskje ikke husker ham - men så gjerne ønsker å huske ham; morsom. Attenborough legger stor vekt på den ulykkelige Chaplin og den bitre Chaplin, men han glemmer fullstendig kunstneren Chaplin, geniet Chaplin, skuespilleren Chaplin, regissøren Chaplin, manusforfatteren Chaplin og samfunnskritikeren Chaplin. Det er et så fantastisk ekspansivt tema filmskaperne har begitt seg inn på her, og hva de kommer opp med er virkelig et sørgelig dokument for både Chaplin og Attenboroughs CV'er. Det som gjenstår å glede seg over er følgende: (1) Vennskapet mellom Chaplin og Douglas Fairbanks - sistnevnte sjarmerende portrettert av Kevin Kline. (2) Enkeltscener som vitner om Chaplins innovative innfallsvinkel til filmen og om hans kreativitet og kjærlighet til dette mediet. Og (3) Robert Downey, Jr. sin glimrende, stilkorrekte, fysisk prikkfrie portrett av Charlie Chaplin. Alt fra den eiendommelige gangen til de sørgelige øynene er trenet til en slik grad at man har vansker med å se forskjell på de scenene Downey har gjort, og de scenene som er fra faktiske Chaplin-filmer. Den respekt og forståelse som Downey viser for Chaplin burde også Attenborough tatt notis av. Copyright © 27.3.98 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
