|
|
|
|
 |
Cop Land (1997)
"Stallone eksellererer med sin naivitet, sårbarhet og mennesklighet"
I midten av dette århundret, da kriminaliteten herjet som verst i hjertet av New York, laget lovens menn sin egen lille by i en av New Yorks mange forsteder. Denne byen skulle være kun for politifolk, og den skulle være fredligere enn alle de andre byene. De som kjempet for rettferdighet ville i det minste være fritatt for å kjempe for denne når de ikke var på jobb. Denne byen hjalp dem å innfri dette ønske. I dag heter politibyens sherrif Freddy Heflin. En ærlig mann som blant annet på grunn av sin svake hørsel aldri kom inn i NYPD. I stedet håndhever han loven i politiets egen by. Tilsynelatende en enkel jobb. Cop Land er skrevet og regissert av nykommeren James Mangold. Og det er såvisst ingen teknisk fullkommen film han har laget. Mangolds mangel på rutine skinner igjennom, men det gjør også hans intrigerte historie og hans kraftfulle punchline. Den narrative oppbygningen er saktegående. Man tar seg god tid til å beskrive stemninger i miljøene og i karakterene som presenteres. Mangold har intet hastverk med å legge frem historien. Han lar den modne, og han lar klimaks og vendepunktene finne sine stunder. Med et såvidt sentgående manus er det fare for at utålmodighet og svekket suspens blir resultatet, men så ikke med Cop Land. Grunnene er i hovedsak to. Den første er simpelthen historiens styrke, og hvordan den ikke bare engasjerer, men griper tak i tilskuerens moralske forståelse og setter den på prøve. Den andre grunnen er hvordan Mangold tar seg tid til å granske karakterens psykologi og utviklingen av denne - best gjennom Stallone- og Liotta-karakterene. Og Stallone er filmens store positive overraskelse. Karakteren hans er åpenbart svært interessant. Den største utfordringen for skuespilleren var å balansere Freddy mellom hans moralske forståelse og lojaliteten ovenfor kollegene. Her eksellererer Stallone med sin naivitet, sårbarhet og mennesklighet. Siden den glimrende prestasjonen i gjennombruddet Rocky (1976) har Stallones rykte som skuespiller sunket til å bli satt på linje med 'hodeløse' leads som Seagal og Lundgren. Hovedgrunnen til dette ligger ikke i Stallones mangel på talent, men hans mange uheldige rollevalg. Det få er klar over, er at etter suksessen med Rocky ble sammenligninger trukket mellom Stallone og den unge Marlon Brando. Cop Land er filmen som viser at disse sammenligningene tross alt ikke var helt grunnløse. Gir man Stallone roller hvor han kan granske menneskesinnets sårbarhet og hvor det dramatiske omhandler sosial plassering og ikke sensualitet og følsomhet, så er han god. Freddie Heflin er en slik rolle, og Stallones gode spill støttes opp av Mangolds glitrende skrevede karakter. Godt skrevet er også Gary Figgis-karakteren, spilt av Ray Liotta. Figgis er like egoistisk som de verste av politifolkene, men langt fra like kynisk - og det herlige er hvordan Liotta tilsynelatende motvillig presser frem det mennesklige i Figgis. Liotta, et talent utenom det vanlige, har likt å holde seg et stykke unna 'mainstream'-hovedroller inntil han gjorde Turbulence mot Lauren Holly i år. I Cop Land går han dypt i karakteren og bygger sammen med Stallone opp den mektigste karakter-relasjonen i filmen. I tillegg finnes to av de mest solide karakterskuespillere, Harvey Keitel og Robert De Niro, dog begge noe blassere enn vi er vant til å se dem. Hvem hadde vel trodd av Robert De Niro noen gang skulle komme i skyggen av Sylvester Stallone. Cop Land er en film med en uforbeholden seriøs holdning til temaet den presenterer. Den sier "nå skal jeg fortelle deg en kompleks historie", og så gjør den dette uten å dvele ved sin egen holdning til noe av det som presenteres. Oppgjørsscenen på slutten er det glimrende eksmpel på dette, hvor Stallone-karakteren bekymrer seg mer over sin mistede hørsel enn riktigheten av det han gjør. Mangolds valg av lydeffekt er strålende. Cop Land vinner med sin ærlighet. Den tar aldri noens parti. Den vil bare at vi skal forstå karakterene den viser oss. Videre er den naturligvis samfunnskritisk i henseende av korrupsjon, dobbeltmoral og hyklersk framferd - dog med en litt annerledes holdning til kritikken den foreviser. Mens den tradisjonelle samfunnskritiske filmen i Cop Lands posisjon ville sagt: "Politiet er korrupt. De har skylda", sier James Mangold: "Korrupsjon og uærlighet finnes. Ikke la deg affektere". Copyright © 2.2.98 F G Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
