|
|
|
|
 |
The Cure (1995)
I hovedrollen finner vi Joseph Mazzello som en 11-åring som har blitt HIV-smittet gjennom blodoverføring. Han har utviklet AIDS, og han vet at han kommer til å dø. Men Dexter tar én dag av gangen, har et herlig forhold til sin mor, og har det greit med seg selv. Så kommer han i kontakt med Erik, den nye gutten i nabolaget. De to svært så ulike guttene utvikler et sjeldent nært vennskap, som for Erik står i kontrast til det distanserte forholdet han opplever med sin mor. Hun forbyr ham å være sammen med Dexter, men Erik trosser henne (også fordi han hos Dexters mor opplever morskjærlighet for første gang) idet de to guttene begynner jakten på en kur for Dexters sykdom. At disse to guttene svært gjerne vil finne en kur for AIDS er et smart utgangspunkt. Barn har ofte visjoner langt utover deres muligheter, og den iveren Erik går løs på oppgaven med, er et godt bilde på hans ønske om å gjøre noe for noen som blir satt pris på. Erik blir aldri satt pris på av sin mor, og her er filmen inne på en av sine strålende små elementer av genuine menneskelige kvaliteter. Det er flere av disse elementene, men så er de alle som regel gravet godt ned i trivielle utviklingslinjer og tåpelige insinuasjoner. The Cure har et evinnelig ønske om å kombinere sitt upåklagelige dramatiske potensiale med en eventyraktig roadmovie-reise. Ikke bare er vi milevis unna å kjøpe autensiteten i dette, men her går filmens seg også vill hva tematisk fokus angår. Når guttene blir jaget inn i et øde lagerbygningsområde når vi brutalt bunnen på The Cure, og paralleller kan plutselig trekkes til B-actionfilmer. Om manusforfatter Robert Kuhn må ta hele skylden for at kartet hans er dårlig, eller om regissør Peter Horton i tillegg mistet kompasset, vil jeg ha usagt. Men The Cure har uheldigvis ikke et videre godt utgangspunkt hva dens narrative idéer angår. Det vellykkede i filmen er det stort sett de fire hovedpersonene som står for. Joseph Mazzello har vært en av 90-tallets beste barneskuespillere. Her, i en rolle som det kan være lett å ty til enkle sentinmentale løsninger, fremviser han styrke og troverdighet av sjelden sort. Hans makker Brad Renfro har neppe det samme potensialet hva dybde angår, men han makter å få frem kompleksiteten i rollen sin. Aller mest imponerende er likevel Annabella Sciorra, som rives mellom gleden over forholdet til sønnen og sorgen over at hun vet han må dø. Helt mot slutten konfronterer hun Eriks mor i en glimrende scene. En scene som tar hensyn, som bruker tid, og som ikke foreslår all verdens "smarte" løsninger for å få filmen til å virke mer som film. Når man endelig har et materiale som kunne vært gripende realistisk, hvorfor da ikke la det være nettopp dette. Copyright © 11.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||
 |
