Ridley Scotts regidebut er en dvelende progressiv
og estetisk fullkommen film om to menns ærefulle, dog meningsløse
duell på begynnelsen av 1800-tallet. Stedet er Napoleons Frankrike, og
stemningen er i høyeste grad deretter - på grensen til påtatt i så
måte. For dette er ikke et samfunn utslitt av krig og revolusjon slik
man skulle anta. I det minste møter vi aldri denne delen av
befolkningen. Alt Scott viser oss, er de dannede, grenseløst ærefulle
offiserene i Napoleons hær. Her gjelder kun korrekthet, stilfullhet og,
ikke minst, den nevnte æren.
Rammen er god, og Ridley Scotts innfallsvinkel er
presis og interessant. Historien, fra en bok av Joseph Conrad, er langt
unna sedvanlig hollywoodsk dramaturgi hva narrativ oppbygning angår.
Her er intet vendepunkt, ingen overraskelsesmomenter, og karakterene
gjennomgår ingen psykologisk utvikling å snakke om - rent bortsett fra
aldringen. Og narrativt sett hadde denne historien passet
bedre inn på teaterscenen. Men Scott gjør det hele til en noe
annerledes filmopplevelse. Han setter filmens utseende i høysetet, og
understreker dermed også dens følelsesmessige fokus. Ikke dermed sagt
at det hele utvikler seg til en sentimental såpe - snarere tvert i mot.
Hovedpersonene har så mye ære og selvrespekt at frykt, og følelser
generelt, bare fremkommer i små glimt. Filmens emosjonelle egenskap
retter seg motsetningsvis mot tilskueren. Scott greier nemlig å få oss
til å føle at duellen ikke er en kamp på liv og død, men vakker
kunst utført av duellens stilfulle kunstnere. Disse duellantene ønsker
riktignok helst å slippe å dø, men de er først og fremst mer eller
mindre ufrivillig knyttet til behovet for duellen. Sterkest og mest
åpenbart gjelder dette Keitel-karakteren som bærer et programmert
"hat" mot Carradine-karakteren. Programmert fordi det bare
eksisterer for å bygge opp under nødvendigheten av duellene. Ingen
husker engang riktig grunnen til at den første duellen fant sted.
Duellen vedvarer grunnet dens egens overlevelsesevne.
The Duellists var ingen kommersiell
suksess og må betraktes som en kuriositetisk kunstfilm. Mest fordi den
alminnelige kinogjenger sjelden er klar for en film med dennes
kvaliteter. Det dramaturgiske er undergravet på den måten at det er
sjelden potensielt suspensfylte scener blir hauset opp. Scott
inkluderer riktignok små spenningssekvenser, men utfallet av disse er
alltid innlysende, og de fungerer derfor mer som en hyllest til selve duellen
enn som spenningsintensivering. Vi trekkes derfor mer mot
karakterskildringene, mot miljøskildringen, mot bildekomposisjonene,
mot de vakre fargene, mot de stilistisk bevisste tagningene, og mot
Scotts fokus på små interessante detaljer. Som da, i en av filmens
beste scener, Keitel og Carradine møtes til sverdduell, hvorpå
Carradine kaller en liten stopp i duellen fordi han må nyse. Dette
fremfor noe, understreker plassen duellene har i de to karenes liv, og
satiriserer absurditeten av den. Keitel-karakteren ønsker å ta livet
av Carradine-karakteren, men kun gjennom en rettferdig og korrekt duell.
Alle vet naturligvis at duellen er irrasjonell, og alle vet at det
personlige naget Keitel-karakteren føler mot Carradine-karakteren, er
fullstendig ubegrunnet. Men dette er hele poenget; at grunnlaget for
duellen, er nettopp selve duellen.
