Om filmen
		produksjonsfakta
		handling
		kritikk
		sitater
		lenker

East of Eden (1955)

Rolleliste:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Abra	Julie Harris	½
Cal Trask	James Dean
Adam Trask	Raymond Massey
Aron Trask	Richard Davalos
Sam	Burt Ives	½
Kate	Jo Van Fleet
Will	Albert Dekker	½

Handling/Kritikk

Få regissører har en så lang rekke med kommersielle og kritiske suksesser å vise til som Elia Kazan. Denne greskfødte filmskaperen hadde knapt mer å bevise da han satte seg i regissørstolen for å konvertere denne Steinbeck-romanen til filmmediet. Med suksesser som A Streetcar Named Desire (1951), Viva Zapata! (1952) og On the Waterfront (1954) på samvittigheten var det en selvsikker og fri Kazan som tok James Dean ut fra ingenting og plasserte ham i hovedrollen i denne filmen. Det var Kazan som gjorde Brando til stjerne med A Streetcar Named Desire, og han gjorde det på nytt med James Dean her.

Steinbecks bok er et intrikat og forståelsesfullt drama, med så komplekse karakterer at de er på grensen til for vanskelige å tilpasse konvensjonene for en 50-tallsfilm. Og Kazan er også noe mer ustødig enn på sitt beste. Kanskje er han ikke stram nok, kanskje er han litt vel spekulativ. For tross en utvilsomt god jobb er det nettopp Kazan som må klandres for det lille som mangler for at East of Eden ikke er en av de aller sterkeste filmene dette århundret.

James Deans evne til å gi sin karakter kompleksitet er så imponerende at man kan mistenke ham for å ikke riktig ha forstått Cal selv. Kombinasjonen av bitterheten og kjærligheten han føler for faren, samt hvordan han slites mellom det han oppfatter som gode og onde krefter i ham selv, forblir filmens sterkeste kort takket være Dean. Men hans kanskje aller største forse er naturligheten og utstrålingen foran kamera. På en tid da filmskuespill fortsatt bar et visst teatralsk preg, er James Dean naturlig i en hver situasjon og enhver scene.

East of Eden er usedvanlig rik på utviklinslinjer og karakterrelasjoner. Og den finner fotfeste og gir liv til jordnære omgivelser og problemstillinger. Kazan har en forunderlig evne til å sette opp nærmest overdrevne dramatiske scener uten å risikere å bli oversentimental. Til tider er han litt for glad i å vise oss Dean-karakterens misforståtthet – som om han ikke riktig stolte på sin unge kommende stjerne i dette ærendet. Men i fare for å ødelegge effekten er han aldri, og Kazan makter også å trekke inn et knippe velpoengterte sosiale og politiske budskap.

I bunn og grunn er dette dog utelukkende en historie om mennesker, familie og kjærlighet. Innfallsvinkelen er dog overraskende pragmatisk, og vi får sjelden romantiske situasjoner. Ikke engang forholdet mellom Dean og Harris gis betydelig følelsesmessig pusterom. Den røde tråden er Dean-karakterens forhold til foreldrene sett i lys av å forstå seg selv. Som moren finner vi Jo Van Fleet i en eksepsjonell liten rolle, og filmens beste scene er muligens da Dean besøker henne for å låne penger. Steinbeck diskuterer materialisme og kapitalisme mot idealistiske verdier – uten å trekke noen konklusjoner. Som sine hovedpersoner ønsker han bare å forstå og bli kjent. På lerretet kunne historiens kompleksitet fort ha tatt livet av progresjonen, men Kazan har nok erfaring og talent til å finne gode løsninger i de fleste situasjoner.

Copyright © 22.2.2000 Fredrik Gunerius Fevang