|
|
|
|
 |
Ed Wood (1994)
En morsom kuriositet er at Tim Burton i sin film Ed Wood forsøker å kamuflere filmens svært tradisjonelle form for biografisk beretning gjennom å inkludere en rekke stilistiske og narrative virkemidler som gir filmen et like "campy" utseende som flere av Woods egne filmer. Burton filmer i sort/hvitt, åpner med en utpreget klisjé-scene med Jeffrey Jones, og gjør til og med scener som skal forestille innspilling av Woods filmer ytterligere dramatiske. Effekten er at tilskueren til stor grad føler seg midt oppe i en Ed Wood-film av høyeste kalkun-faktor. Men under denne fremtoningen skjuler det seg en klassisk biografisk film, hvis fokus sjelden går ut over hovedpersonens livsførsel og virke. Vi lærer Ed Wood å kjenne gjennom en kronologisk fortelling om hans liv. I Johnny Depps skikkelse presenterer Burton kalkun-filmskaperen som en lidenskapelig hengiven og barnslig naiv mann. Hans mangel på talent er hele tiden krystallklar, men hans drivkraft og romantiske forhold til filmmediet er hva som fokuseres. Og med rette. For det er nettopp denne kombinasjonen som gjør Edward D. Wood Jr til en interessant mann også i dag. Vel er filmene hans interessante grunnet deres tekniske udugelighet, deres narrative banalitet og deres meningsløse surrealisme. Men mest av alt kan man i dag nyte en Ed Wood-film grunnet legenden om mannen. Og Burton er ikke ute etter å sverte Woods navn ytterligere. For hvilket poeng skulle det ha vært? Woods posisjon er allikevel så laber som den kan få blitt. Burton vil fremstille mannen som udugelig, men sjarmerende. En mann så full av livsgnist og ønske om å lykkes, at hans resultater egentlig ikke er poenget. Og her kommer Johnny Depp inn i bildet. Ed Wood er en av mange filmer hvor Depp bekrefter sin kameleonske kvalitet. Vi kan riktignok enkelt se at det er Johnny Depp sitt ansikt i bildet. Men faktene, tonefallet, stemmen og ansiktsuttrykket er unikt skreddersydd av Depp for sin Ed Wood-personifisering. Han spiller med eksepsjonell utstråling og innlevelse. Ved hans side finner vi Martin Landau med et dyptgående og psykologisk interessant portrett av Bela Lugosi, og han ligner faktisk på Lugosi også rent fysisk. Landau vant Oscar for rollen, som også er en relativt skarp kritikk mot studiotidens rovdrift av stjernene. Filmen er gjennomgående interessant, men forblir likefullt et noe firkantet portrett av Ed Wood. Den byr på sin del av humor og ønsker hele tiden å være en parallell til Woods egne filmer. Men den særegne fortellerstilen vi har opplevd hos Burton tidligere, uteblir. Kanskje like greit, ettersom vi i så tilfelle ville fått problemer med å skille mellom hva som var Burtons krumspring og Woods fiaskoer. Copyright © 7.6.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
