|
|
|
|
 |
Exorcist II: The Heretic
(1977) Preceded
by:
The Exorcist (1973) "(...) langt bedre på et visuelt og tematisk plan enn på et narrativt plan"
Father Philip Lamont har tatt over rollen som eksorsist etter den avdøde Father Merrin. Han finner ut at demoner stadig herjer i menneskekropper, og oppsøker den nå tilsynelatende helbredede Regan, da han mener hun fortsatt er i fare...
En vanlig svakhet ved oppfølgere til klassiske grøssere er at den narrative oppbygningen fra originalen blir nærmest kopiert. Dette gjør naturligvis opplevelsen svært forutsigbar. Dette er ikke tilfelle med Exorcist II: The Heretic, og det er et godt utgangspunkt i seg selv. Med kapringen av briten John Boorman har filmen et sterkt kort, fordi uredde Boorman gjerne ønsker å gjøre filmen til sitt eget uttrykk med sine mange forsøk på non-narrative filmatiske virkemidler. Noen av disse lykkes, andre faller ganske pladask. Det finnes for eksempel et tematisk fokus på gresshopper som egentlig ikke fungerer særlig godt. Og dette er ofte feilen med filmen - at det tematiske ikke fungerer så godt som man kunne ønsket. For det er nok av indikasjoner med referanser til ulike teologiske teorier såvel som meget eksperimentell psykologi. Det finnes et element i filmen som inkuderer en hypnosemaskin som gir deltakerne telepatiske evner. På det narrative planet fungerer ikke dette særlig godt, men på det visuelle planet gir det filmskaperne en utmerket mulighet til å lage en rekke nærmest apokalyptiske bildekomposisjoner som er med på å forme Exorcist II: The Heretic sin tidvis klaustrofobiske effektive stemning. Til tross for dette mister filmen sin potensielle styrke gjennom at det svært sjelden skapes virkelig spenning. Manuset er alt for snilt mot sine to hovedpersoner, Burton og Blair. De slipper for lett unna det onde de jakter for å utrydde, som om Linda Blair ville gjøre denne filmen for å vise at hun også kunne være søt og snill. Bare i avslutningsscenen gir filmskaperne demonene frie hender, men da blir det hele for forutsigbart og stressende. Grøssereffekten uteblir også her, da man forsøker å lage en effekt av at et hus raser sammen - hvilket naturligvis ikke fungerer. Exorcist II: The Heretic er langt bedre på et visuelt og tematisk plan enn på et narrativt plan, og dette lider filmen under hele veien. Etter hvert blir man mest interessert i å følge med Richard Burton, som igjen stadfester sitt unike talent. Når man ser hvordan Burton finner nye strenger å spille på som aldrende herre, blir hans altfor tidlige død i 1984 (som 58-åring) ytterligere beklagelig. I denne filmen kommer hans allsidighet til syne, og den ellers så harmløse Burton står frem som filmens mest skremmende og mystiske element. Bare så synd manusforfatteren ikke strekker nettopp dette litt lenger. Copyright © 7.12.99 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
