|
|
|
|
 |
The Faculty (1998)
På en helt ordinær high school merker et par av elevene at merkelige ting begynner å skje. Lærerne forandrer personlighet over natten, og folk forsvinner i perioder. En usannsynlig gjeng på seks elever kommer sammen, og finner ut at romvesener invaderer skolen deres.
The Faculty har et dårlig utgangspunkt, fordi den kommer sent i rekken av en håndfull filmer med omtrent samme intensjon. Det sene 90-tallet har merket et oppkom av ungdomsgrøssere fra Hollywood. Fellesnevnere er en gjeng med (vakre) ungdommer, ekstremt digre spesialeffekt-monstre, og fokus på filmatiske virkemidler som klippetempo og tungtveiende bruk av alternative musikkstiler som punk og techno. En rekke av disse filmene har vært mindre vellykkede. Ikke på grunn av at de har tilhørt denne nye "genren", men fordi de har vært basert på dårlige manuskripter og har inkludert lite interessante karakterer i lite gode skuespilleres skikkelser. Det er derfor litt urettferdig at man enkelt kan sammenligne The Faculty, med disse filmene. Om man bruker referansene godt, kan man godt kalle filmen for en kopi. Men denne filmen er udiskutabelt i en annen liga. Robert Rodriguez sitter ved spakene, og dette i seg selv er nok til at vi er på rett vei. Rodriguez har gjort seg kjent som en av de mest innovative og selvstendige filmskapere av sin generasjon. Han har auteuristiske tendenser, noe som han virkelig slo fast med From Dusk Till Dawn (1996). Her tråkker han noe mer kjente stier, men hans sterke sider kommer til syne også i denne filmen: Rodriguez har en glimrende evne til å skape romfølelse i scenene sine. Hans kameraføring gir alltid tilskueren en følelse av å være tilstede, og hans hensyn til karakterene sine gjør dem uvanlig empatiske. Dette kan spores i alle Rodriguez' filmer, og i The Faculty gir det en nødvendig effekt. Videre er han også en suspense-mester, noe som kommer tydeligere frem i denne filmen enn det har gjort tidligere. Rodriguez gjør scener spennende ofte ved hjelp av en forsinkelse av en forventet hendelse. Men til tross for Rodriguez' udiskutable innflytelse, har hans regi mindre påvirkning på resultatet i The Faculty enn i From Dusk Till Dawn. Grunnlaget ligger i Kevin Williamsons skarpslipte manus. God karaktersammensetning, progresjon og orginalitet er en kombinasjon som sjelden mislykkes. Williamson, med Scream på samvittigheten, er en av de mest lovende grøsser-forfatterne i Hollywood, og han skriver også meget intrigerte karakterer. Her fungerer Stokely, Zeke og Casey best, men dette er naturligvis også på grunn av skuespillerprestasjonene. The Faculty er i ferd med å nærme seg gull og grønne skoger, da en idiotisk "regel" i denne "genren" kommer inn i bildet. For hvorfor skal det alltid ende med en siste jakt/kamp hvor roten til alt ondt viser seg å være en to tonns dinosaurus-kopi som beveger seg lynkjapt eller sneglesakte - alt etter hva som passer i handlingen. Enda mindre ønsker vi å slå oss til ro med det faktum at disse monsterne alltid eser ut fra et mindre vesen (som oftest et menneske). Hva med de fysiske lover? Nå henger vi oss naturligvis ikke alt for mye opp i dette, for da dreper vi jo den morsomme film-opplevelsen. En opplevelse som i dette tilfelle krones av en rekke glitrende skuespiller-prestasjoner. Foruten en mengde ungt talent i de seks hovedrollene (Du Vall, Hartnett og Wood i særklasse), finner du et knippe herlige småroller av velkjente travere. Robert Patrick, hvis karriere neppe kommer til å huskes for annet enn Terminator 2 og denne filmen, overgår nesten rollen som T-1000. Legg spesielt merke til ham under den store fotballkampen - herlig mimikk. Videre finner man Piper Laurie i en søt rolle, mens Salma Hayek, Christopher McDonald og Daniel von Bargen også glitrer i sine få øyeblikk på lerettet. Copyright © 7.12.99 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
