|
|
The Great Santini (1979)
|
Regi:
Lewis John
Carlino |
PRODUKSJONSLAND
USA |
GENRE
Drama |
NORSK
TITTEL
? |
SPILLETID
116 minutter |
|
Produksjon:
Charles A.
Pratt |
Manus:
Lewis John
Carlino |
Handling/Kritikk
Dette noe blaserte karakterstudiet har
sin største styrke i en levende og lidenskaplig karakterrelasjon mellom
en kontrollerende og (forsøksvis) herdende far og hans langt mer
følsomme og usikre sønn. Det er en tradisjonell men velpoengtert
batalje basert på feilslåtte amerikanske verdier, modning/aldring og
- omsider - dyp kjærlighet. Unge Michael O'Keefe gjør en enestående
jobb i filmens mest utfordrende rolle, mens tittelkarakterens manglende
empati og selvinnsikt er sårt og henrivende portrettert av Robert
Duvall.
Bortsett fra dette (samt et inngående og granskende
karakterportrett av den skjebnesvangre Bull Meechum forøvrig), lider The
Great Santini tydelig under Carlinos ufokuserte og tidvis
retningsløse regi. I det ene øyeblikket fremstilles fattige, slumboende
sørstatsfargedes liv som de mest harmoniske og Mr. Bojangles-aktige
siden Shirley Temples tid, i det neste overdramatiseres og
sentimentaliseres rasismen de utsettes for. Carlino glemmer balansen på
veien og gjør The Great Santini til en film full av delvis
pinlige sekvenser. Til gjengjeld inneholder den et knippe både
usedvanlig spontane og levende øyeblikk (som Duvalls første møte med
hushjelpen og O'Keefes første møte med alkohol), samt sin del av
ærlige og tematisk høyinteressante scener (etterspillet etter
one-on-one-kampen, Duvalls fyllemonolog).
|
|