|
The Great Race (1965)
Den beste underholdningen ligger allikevel i karakterrelasjonen Professor Fate / The Great Leslie, og da særlig i arbeidet Jack Lemmon nedlegger. Ikke bare kombinerer Lemmon sin hysterisk morsomme fremtreden med en rekke lingvistiske utskeielser, men sent i filmen viser han seg også i en meget imponerende dobbeltrolle. Som Prince Hapnik forandrer Lemmon stemmeleie til en soprans hvis latter meget vel kan ha vært inspirasjonskilde for Burt Reynolds mest særegne kjennetegn på 70-tallet. Problemet for The Great Race, i forsøket på å leve opp til markedsføringen som "the greatest comedy ever made", er langt på vei at den aldri riktig greier å fjerne seg fra å fremstå som annet enn en oppblåst tegneseriefilm. Samtlige karakterer er i bunn og grunn simple karikaturer, og selv om dette er et bevisst valg fra filmskaperne, lider filmen under dette i form av at en rekke utviklingslinjer og enkeltscener blir pinlig forutsigbare og intetsigende. Edwards greier ikke å engasjere i to og en halv time, men det greier motsetningsvis Lemmon, og således blir ikke avstandene mellom latterkulene - eller i det minste humringen - for lange. Copyright © 27.8.2000 Fredrik Gunerius Fevang |