|
|
Happiness (1998)
Todd Solondz' lappeteppefilm Happiness handler om alt annet enn vanlige mennesker. De befinner seg i et område som strekker seg fra (i beste fall) smått sosialt utilpasse til (i verste fall) det mange vil kalle perverse. Felles for de fleste av filmens mange rollefigurer er deres mer eller mindre anstrengte forhold til sex og samliv. Solondz vever historien sin ved hjelp av samme prinsipp som kollegaen Paul Thomas Anderson (Magnolia) har fått for vane. En fremgangsmåte som kan føre til at man distanserer seg noe fra de ulike rollefigurene, men som tillater filmskaperen å granske svært mange ulike aspekter rundt mer eller mindre samme tema. Det beste med Happiness er hvordan Solondz gjennom portrettet av ytterpunkter fanger inn en god samling følelser/tilstander de fleste av oss har hatt et snev av, og situasjoner vi selv har vært i. Identifikasjonsfaktoren er høy, og Solondz byr i tillegg på en behagelig dose svart humor – best illustrert gjennom Philip Seymour Hoffmans fantastiske rolletolkning. En rolle som skulle vise seg å være springbrettet for Hoffmans modning til en av vår tids mest spennende karakterskuespillere. Happiness er en unikt granskende og mørk komedie med en imponerende oppvisning i psykologisk profilering.
|