|
|
|
|
 |
The Ice Storm (1997) "varierer ubrydd mellom arrogant kritikk og sukkersøt hengivenhet til sine temaer"
Familiene Carver og Hood lever et velstående forstadsliv i 1973s USA. De er alle produkter av en tid som ikke helt vet å ta vare på dem, og i tråd med den seksuelle revolusjonen er identitetskriser og fremmedgjøringer hyppige. Når alle har nok med seg selv, avkjøles de sosiale forholdene som naturligvis allikevel skal holdes oppe - på en eller annen måte…
Det fremtrer gradvis av Ang Lees The Ice Storm en fornemmelse av under hvilke sjeldent uavhengige forhold dette 70-tallsdramaet er tilvirket. Kanskje fungerer denne fornemmelsen øyeblikkelig døyvende på vår filmopplevelse - preget av forventninger og konvensjoner som den er. Men så gjengjelder også denne filmen den sjeldenhet å være grunnlag for omfattende ettertanke - et fenomen som er så sjeldent i amerikansk film, at man enkelt kan overbevises om at det skyldes taiwansk påvirkning. Ang Lee er regissøren - asiatisk, eks. i student-eksil i USA, og svært opptatt av mennesker og mat. Med The Ice Storm gjør han sin andre internasjonale film, etter suksessen Sense and Sensibility (1995). Og han bare bekrefter sitt rykte om å være ekspert på multi-dimensjonale og bearbeidede menneskeportretter - hvilket bringer oss rett til hjertet av filmskapernes hensikt med denne filmen: En konvertering av Rick Moodys suksessfulle bok, som i tillegg til å levere et kompleks karakter-galleri, også fremmer et detaljert strålende - om noe kynisk - portrett av en tidsepoke. Denne er begynnelsen av 70-tallet, og i senter av evenementene er den seksuelle revolusjon. Og rett skal være rett; denne gangen overgår faktisk interessen for sex interessen for mat, hvilket neppe minsker den allmenne interessen. The Ice Storm er ingen mystifisering av verken tidsepoken eller dens tilhørende seksuelle revolusjon, men snarere et veloverveid innblikk i dens moter, politikk og mennesker. Alt i amerikansk ånd naturligvis, men så vet sannsynligvis Ang Lee, som oss norske tilskuere, mer enn nok om dette selv-eksponerende landets kultur og folk. Det herlige er hvordan filmen ganske ubrydd varierer mellom arrogant kritikk og sukkersøt hengivenhet til sine temaer; 1973, seksuell revolusjon og raffinert (og upraktisk?) møbelstil. Den totale mangel på å være bundet til filmfortellerske konvensjoner kommer utvilsomt filmen til gode, men er også med på å utringe dens mest markante svakhet, idét fortellerstilen gjør tilskueren like lite empatisk som karakterene den portretterer. Filmtilskueren ønsker alltid å forstå karakterene som legges frem for ham, en rettighet som The Ice Storm av og til fratar ham. Kanskje er karaktergalleriet for kompleks og omfattende? Eller kanskje mangler regissøren den fulle forståelse av dem selv? Det hele fører uansett til at vi inntar vårt andre alternativ, fugleperspektivet. Et perspektiv som muligens også er den beste måten å betrakte en historisk tid som allikevel er såvidt nær oss. Det er i alle fall ingen tvil om at karakterene er - om noe vanskelig for tilskueren å erobre - ganske umulig å betrakte tilstrekkelig. Ikke bare er de epokegjørende, men (naturligvis) også meget velspilt. Rollelisten er omfattende og full av talent - ungt såsom velprøvet. Kevin Kline er et ypperlig valg i filmens svakt ironiske ånd. Jamey Sheridan er overraskende god i Jim Carver-rollen, og blant de mange ungdommene står Tobey Maguire og Elijah Wood frem i sine mindre roller. Christina Ricci - i utganspunktet idéell - er skuffende uraffinert, mens Weaver enkelt fremstår som den mest stereotype. Av alle prestasjoner er dog allikevel fotografen Frederick Elmes' den aller beste. Hans uttrykksform står glimrende til regissørens, idét han noe brydd simpelthen titter inn på et karaktergalleri, en historie og en tidsepoke som virker så merkelig alienert og samtidig så forvirrende nært. Copyright © 26.12.1997 F G Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
