|
|
Ironweed (1987)
|
Regi:
Hector Babenco |
PRODUKSJONSLAND
USA |
GENRE
Drama |
NORSK
TITTEL
Jerngress |
SPILLETID
144 minutter |
|
Produksjon:
Keith Barish
Marcia Nasatir
Gene Kirkwood
C. O. Erickson |
Manus
basert på hans roman:
William
Kennedy |
Handling/Kritikk
Hector Babencos portrett av et par
30-talls New York-bomser er et inngående, tungt og sindig drama. Det
fungerer aller mest som oppvisning for Jack Nicholson og Meryl Streep
som begge gjør riktignok svært takknemmelige, men likefullt
fantastiske rollertolkninger. Sistnevnte er i sin stiliserte
fullkommenhet i nærheten av sitt aller beste, og Nicholson er full av
undertrykt energi. Men til tross for at de langt på vei bærer Ironweed
på sine skuldre, kan ikke de to stjernene hjelpe Babenco ut av
problemene han sliter med.
For dette er når alt kommer til alt et
svært statisk og glødløst drama. Det er velportrettert og velspilt,
men dramatisk skuffende. Det virker som om Babenco har vært litt for
opptatt av å unngå å bli sentimental. En prosess som har ført ham
inn i den motsatte problemstillingen. For Ironweed er ikke i
stand til å høste dramatiske frukter. Både fordi den er for
sparsommelig med å så dem, og fordi den ikke kaprer de dramatiske
øyeblikkene når de først er der (som for eksempel Helens død).
Filmens beste sekvens er scenen der Francis forsones med Peg. Det eneste
øyeblikket Babenco lar et lysglimt slippe igjennom. Det gir liv til
såvel scenen som til Nicholson-karakteren. Ypperlig er også Streeps
fremføring av "He's me pal" (for en fantastisk liten
skuespillerprestasjon), men Babenco utnytter aldri sine strålende
rollefigurer, gode atmosfæriske sans eller mange potensielt dramatiske
høydepunkter.
|
|