Jurassic Park (1993)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Dr. Alan Grant	Sam Neill
Dr. Ellie Sattler	Laura Dern	½
Ian Malcolm	Jeff Goldblum
Dr. John Hammond	Richard Attenborough
Tim	Joseph Mazzello	½
Lex	Ariana Richards
Arnold	Samuel L. Jackson	½
Dennis Nedry	Wayne Knight

Handling

Styrtrike John Hammond er en god britisk sjel med eventyr i sikte. Hans naivitet er grenseløs da han setter i gang produksjon av dinosaurer. Oppskriften har han fått via DNA som er funnet velbeholdt i en forstenet mygg. Hammond inviterer de to dinosaur-ekspertene Dr. Grant og Dr. Sattler for at deres ekspertise skal kunne gi en godkjenning for å åpne Jurassic Park. En fornøyelses-park midt i Stillehavet fyllt opp av ny-versjoner av disse forhistoriske dyrene. Han inviterer til og med barnebarna sine til en kikk som viser seg å være langt mer dramatisk enn forventet...

Kritikk

Den familievennlige regissøren Steven Spielbergs lenge etterlengtede filmatiske eventyr Jurassic Park (basert på en Michael Crichton-roman) blir et anti-klimaks nesten på størrelse med hva John Hammond opplever med realiseringen av sin idé. Men selv om Jurassic Park er en sterkt hollywoodisert og klisjéfylt monstergrøsser, blir den ved hjelp av et stort budsjett severdig. For Spielberg har en enestående evne til å skape stemning på film. Det samme har John Williams, og i tillegg får man også se levende dinosaurer - til de grader.

Det finnes scener og karakterintroduksjoner i åpningen av denne fabelfilmen som gir oss store forventninger - Spielberg klarer til og med å gjøre en udramtisk helikopterlanding til et stemningsfylt klimaks. Richard Attenboroughs karakter har et stort potensiale (dessverre ikke utnyttet), og Jeff Goldblum er glimrende i en rolle som er hundre prosent sydd for ham (bare så synd at plotet gjør karakteren hans til en vits). Jurassic Park har flere flotte "spielbergske" øyeblikk. Et godt eksempel er scenen hvor John Hammond presenterer de to nyankommede doktorene for levende planteetende dinosaurer. Her gir Spielberg oss et touch av hvordan mennesker kunne reagert dersom en plan som Hammonds hadde blitt utført. Vi får føle på kroppen hvordan dinosaurforskere ville ha opplevd møtet med levende dinosaurer. I resten av filmen utelukker han alt som har med dette å gjøre.

Det går ikke særlig lang tid før den lovende Jurassic Park faller ned på et nivå som ikke er respektabelt for hverken Spielbergs filmatiske talent, Crichtons historie eller aldersgrensen som Statens Filmkontroll har satt på denne filmen. For det fungerer svært dårlig når Spielberg forsøker å blande familiefilm med grøssergenren. Spesialeffektene er imponerende, men ser ut til å ha imponert også Spielberg i litt for stor grad. Man har klart å få de forhistoriske kjempene til å se svært levende ut, men dette går sterkt på bekostningen av de mer menneskelige rollefigurenes vitalitet og personlighet. Sam Neills karakter sin eneste psykologiske utvikling i løpet av eventyret, er at han i begynnelsen ikke kan fordra barn, mens han etter å ha tilbragt over en time sammen med Joey Mazzello og Ariana Richards elsker dem. Laura Dern får heller ikke mye dramatisk materiale (selv om hun får en knallgod dialog med Goldblum-karakteren der hun konkluderer med at kvinnene arver jorden). Wayne Knights karakter er også svært lite effektiv. Dette er naturligvis sterkt forårsaket av at hele hans uærlige virksomhet er lite intigrert og planlagt i forhold til resten av handlingen.

Spielbergs utvidede bruk av spesialeffekter er i stand til å gjøre skrekkelige visuelle inntrykk på alle og en hver. Og selv om et par scener er svært spennende (f. eks scenen der de to omvisnings-bilene blir angrepet av en tyrannosaurus), så mangler filmen i sin helhet suspens. Mens suspensmesteren Hitchcock "played the audience like a piano", forteller Spielberg i Jurassic Park historien på samme måte som en 7-åring uttrykker seg når han har fått en god idé: All informasjon renner ut av alle kanaler på en gang, og hva mottakeren sitter igjen med er muligens beundring, men av svært liten intelligens-stimulerende betydning.

Jurassic Park sin kraftige markedsføring har gjort den til tidenes andre mest lønnsomme film (etter E.T.), og den er derfor verdt et innblikk. Men filmens store potensiale gjør at mesteparten av oppmerksomheten rettes mot skuffelsen, og hva som ‘kunne ha vært’. Crichtons roman var en mørk og lite optimistisk sci-fi-grøsser der de fleste karakterene ble drept av monstrene. Dersom Spielberg enten hadde laget Jurassic Park i samme takt som romanen, eller dersom han hadde tatt et blikk tilbake på sin egen, glimrende science fiction-fabel Close Encounters of the Third Kind (1977) - eller begge deler - så ville resultatet garantert blitt mer interessant. I tillegg kan det hende at filmkontrollen ikke hadde blitt lurt av filmens familievennlige image, og dermed latt være å la 10-åringer se mennesker eksplisitt bli spist opp av monstre.