|
|
|
|
 |
The Last Samurai (2003)
Edward Zwicks storslåtte film om den ensomme amerikaners møte med japansk samuraikultur er en overraskende intrikat og dramatisk kompetent affære. At den makter å portrettere sine karakterer og miljøer respektfullt uten å bli dramatisk lettvektig er ikke like bemerkelsesverdig som at den politiske situasjonen (og dermed det patriotiske/nasjonalistiske) samt den eksplisitte tematiseringen av utviklingen av det moderne samfunnet kontra tradisjonelle verdier blir håndtert på særdeles nyansert og drøftende vis. Nettopp dette gir The Last Samurai et fornemt snev av klasse; den forholder seg nøytral og bevisst til materialet den omhandler. Og dermed er det rom for både grandiose slagscener og litt klassisk, pompøst kameratromantikk. Sistnevnte står tidvis i fare for å smake en smule av kunstig søtningsstoffer, men Tom Cruise og særlig Ken Watanabe leverer varene med en sånn overbevisning og ærlighet at deres noe guddommelige godhet lar seg svelge. Som klassisk "loner-møter-ny-kultur"-film er The Last Samurai like elegant (og betryggende velkjent) skildret som en hvilken som helst storartet, nyansert "hvit-mann-hos-indianere"-film. Spesielt godt er (foruten den unektelige kjemien mellom de to nevnte hovedrolleinnehaverne) forholdet mellom Cruise og Koyuki i rollen som hans kvinnelige husvert. Mellom seg har de et knippe glimrende scener som oser av sensualitet og erotikk uten at noenting verken blir sagt eller gjort. Cruise gjør sin Nathan Algren med risikofri, kovensjonell stjernesoliditet, og har glimt nok i øyet til å gi liv til et knippe ellers matte scener. The Last Samurai ender med en konvensjonell slagscene i overveldende format. Det hyggelige med denne er både hvordan man tar seg tid til å poengtere at det angreps- og forsvarstaktiske faktisk var svært viktig i slike (nå svært hyppig portretterte) fordums slag. Som vi har sett så ofte før, er våre helter i massivt undertall, men The Last Samurai er en relativt realistisk beretning som til tross for at samuraikulturen glorifiseres, viser begge sider av saken. Et av filmens høydepunkter er når slaget nærmer seg slutten og keiserens menn viser sin respekt for kulturen de omsider anerkjenner at de alle slekter på. Cruise og Watanabe blir smått superheltifisert, men The Last Samurai har kløkt nok til å balansere det hele mot den dramatiske sammenhengen. Bare en avslutningsscene hvor keiseren tar et oppgjør med sin rådgiver smaker litt for mye Hollywood, men ikke nok til å fjerne integriteten til dette ærbødige historiske dramaet.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
