|
|
|
|
 |
Last Tango in Paris
(1972)
Review (Norwegian) Bertoluccis fortelling om menneskets laveste, instinkive begjær er aller mest en ekskursjon i fornedrigelse for en uovertruffen Marlon Brando. Regissøren benytter en klassisk presentasjonsmåte, hvor han ikke gir oss noe som helst annet enn en fortelling om et menneskes råhet, brutalitet og hensynsløshet. Det er her vi treffer Brando, som en tilsynelatende sex-avhengig, følelsesløs og dyrisk middelaldrende mann. Hans arroganse overfor medmenneskers følelser, deres ønsker - ja til og med deres bevissthet - er total. Hans motstykke er den unge Jeanne, spilt av Maria Schneider. Hennes ambivalens til det utelukkende seksuelle forholdet hun har til Brando-karakteren forsterkes gjennom forvirringen denne mannen skaper. Det kan virke som unge Schneiders skuespill er autentisk - som om Brando selv forvirrer henne nok til at hun spiller troverdig. Brando selv virker å forkaste stolthet og konvensjoner. Han går dypere enn noen annen skuespiller noensinne kunne makte (eller ville). Pauls forkastelighet er størst i hans egen bevissthet - Brando leker med vårt og Jeannes ønske om å vite sannheten bak hans selvdestruktivitet. Tematisk er Last Tango in Paris så fundamentalt påståelig at den bør spises med papiret på. Bertolucci ønsker antakeligvis både å sjokkere samt å granske de mest usiviliserte deler av mennesket. Men utviklingen i Brando-karakteren fører faktisk det hele hen i en romantisk avslutning. Vi lærer at vind og vær er Pauls destruktivitet - naturligvis forsterket av ham selv, ettersom hans eneste drivkraft har blitt hans egen tragedie. Jeanne-karakteren er mindre tilfredsstillende. Hun er forvirret, og forblir forvirret - men hennes egentlige motiv (om noe) forblir skjult. Allikevel er hun svært interessant - bitvis. Når alt kommer til alt er dog Last Tango in Paris i størst grad Marlon Brandos kanskje mest kraftfulle rolleprestasjon. Han kryper på oss, slik bare glimrende skuespillere kan. Han lar seg selv oppløse fullstendig foran oss, slik bare de mest vågale skuespillere kan. Men han leverer et par enkeltscener som bare Marlon Brando kan. Scener som nærmest fjerner den lille grensen vi har satt mellom skuespilleren Brando og karakteren Paul. Den ene er hans hatske, men samtidig dypt kjærlige monolog til sin avdøde hustru. Den andre er tittelscenen mot slutten hvor han ikke bare leverer noen unikt selvgranskende replikker, men også har forvandlet Paul fra en selvdestruktiv, målløs egoist til en desperat forelsket mann. [Click here for English review.]
Jeanne: "Have you been to
college?" Copyright © 3.12.99 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||
 |
