The Lion King (1994)

Handling

Den lille løven Simba får tøff behandling i jungelen i Afrika, men har alltid sin far, løvekongen Mufasa å trøste seg på. Mufasa ser det som sin oppgave å lære opp Simba til den dagen han skal bli løve-konge, men Simbas onkel Scar er ikke like oppslukt på denne tanken. Han ønsker kongedømmet selv…

Kritikk

Fra Disney-konsernets evinnelige fantasi-univers kommer nå The Lion King - sammensveiset med moral og humor, storslagen animasjon og et gjennomført karaktergalleri. The Lion King, regissert av Roger Allers og Robert Minkoff, tar med seg inspirasjon fra tidligere Disney-filmer (særlig Bambi), og lager en historie som sentrerer seg rundt det mest interessante for filmens seere - å vokse opp.

Budskapet omfatter fra åpenbarheter (men viktige for de små) som at du ikke gjør lurt i å bruke uærligheter til å slå deg frem her i verden, og til noe mer implisitte meldinger om at barn ikke skal behøve stort ansvar, men "leve livet" inntil man modnes. Simba-karakteren går igjennom en modning før han kan ta oppgjøret med den onde onkelen, og han møter på to humoristiske karakterer som hjelper ham med problemene.

Som alle Disney-filmer er humor viktig i selv de mest dramatiske filmene, og i The Lion King finnes Timon og Pumbaa (Sabella og Lane, som fungerte så godt at de senere fikk sin egen film), samt Rafiki og Zazu. De to siste er svært avhengig av sine "stemmer", og dersom du ikke er av de minste, anbefaler jeg den amerikanske versjonen. Her florerer nemlig glimrende prestasjoner av skuespillere som James Earl Jones og ikke minst Jeremy Irons som den onde Scar. Nytt i The Lion King er også hvordan karakterene (som Scar) er tegnet på grunnlag av skuespillernes ansiktstrekk.

Det viktigste i The Lion King er naturligvis animasjonen. Og mer storslagent kan det vel neppe gjøres. Fra Scars smygende vesen, til den lille søte Simba. Som alltid en hyllest til farger og bevegelse. På lydsporet er Hans Zimmer glimrende, mens Elton John også bidrar. Begge disse mottok Oscars.