film

reviews











 

 

Lolita (1997)

Regi:
Adrian Lyne
PRODUKSJONSLAND
USA/France
GENRE
Drama
NORSK TITTEL
Lolita
SPILLETID
137 minutter
Produksjon:
Mario Kassar
Joel B. Michaels
Manus basert på boken av Vladimir Nabokov:
Stephen Schiff


Rolleliste:

Karakter Skuespiller Vurdering
Humbert Humbert Jeremy Irons ½
Charlotte Haze Melanie Griffith ½
Lolita/Dolores Haze Dominique Swain
Clare Quilty Frank Langella

 

Anmeldelse

Hovedutfordringen ved enhver filmatisering av Vladimir Nabokovs epokegjørende tematisk utfordrende og litterært fantastiske roman "Lolita" er å overføre Humbert Humberts intellektualitet, åndelige liv og ustanselige tankevirksomhet på en måte som både opprettholder det usedvanlig interessante med karakteren og kan rettferdiggjøre/forklare hans oppførsel og natur. Og i motsetning til Stanley Kubricks 1962-forsøk er Adrian Lynes versjon svært tro mot Nabokovs kronologiske og narrative form. Dette kombinert med en relativt vellykket fortellerstemme gir en forståelsen av at dette faktisk er Humbert Humberts historie, noe som er essensielt. Men fra en klassisk og ordinær voiceover til den selvransakende åndeligheten som Nabokovs hovedperson fortryller leseren med i boken (og som gjør den til det mesterstykket den er, istedenfor en simpel beretning om en mann med et seksuelt avvik), er avstanden stor kanskje mer i virkning enn i form.

Dette tar dog ikke noe bort fra hva Lyne faktisk får til her. Hans vakre bilder og farger gir Nabokovs fordums 1940-tallsverden en behagelig og treffende innpakning. Vi føler oss dratt inn i en visuell verden som samsvarer med rollefigurene, som forutsetningene tatt i betraktning er velbesatt. Jeremy Irons er vel noe sånt som den idéelle Humbert blant dagens mulige «leading men». Hans gjennomført europeiske og intellektuelle fremtoning matches overbevisende av et «humbertsk» ytre. Han gir figuren både den nødvendige håpløsheten og nærmest hypnotiske tilstedeværelsen. Og i rollen som Lolita bidrar Dominique Swain med en behagelig kombinasjon av barnlig frekkhet og ungdommelig sensualitet. Hun er riktignok altfor gammel for rollen (og hun kler ikke helt det langt mer umodne kroppsspråket hun må levere), men later til å ha en forståelse for rollefigurens tankegang. Verre er det dog med en både fullstendig feilplassert og komplett udugelig Melanie Griffith som i perioden hun deltar, suger alt av vitalitet og naturlighet ut av filmen. Ikke før hun forsvinner, løftes filmen tilbake fra det påtatte til det tematisk granskende dramaet den viser seg å være.

For Lyne er bevisst både på kompleksiteten i den tematiske diskusjonen og på at han må behandle alle rollefigurene sine med respekt. Han vektlegger de ulike scenene overraskende godt, og han ønsker ikke som Kubrick å lede det hele i en annen retning enn den han oppfatter at Nabokov ville. Det mest imponerende er kanskje hvordan Lyne skyter de svært utfordrende romantiske/seksuelle scenene mellom Humbert og Lolita på delikat, raffinert og verdig vis. Det er avgjørende å holde filmen unna det suspekte og slibrige uten at det går på bekostning av den klare erotiske tonen og det hele tiden tilstedeværende begjæret som preger Humberts karakter. Lyne (med lang fartstid innen erotisk tematikk) får til nettopp dette.

Det han riktignok ikke helt får til, og som skaper både mye av det humoristiske fundementet i Nabokovs bok og er viktig for skildringen av Humberts utvikling, er å få frem figurens grunnleggende arroganse og negative menneskesyn. Den hengivne, stakkarslige Humbert som er fullstendig i Lolitas makt i siste halvdel av beretningen, er av en ganske annen emosjonell karakter enn den nedlatende, nonchalante Humbert vi møter innledningsvis. En mann hvis karakteristikk av mennesker og miljøer han ikke respekter, er både usedvanlig humoristisk og tematisk betydelig. I Lynes film er denne delen av Humbert fraværende. I det hele tatt fokuserer filmen i for liten grad på Humberts bakgrunn som europeisk intellektuell, og hadde det ikke vært for Irons' naturlige fremtoning som nettopp dette, ville dette skapt problemer.

Det gjør det likevel ikke, i alle fall ikke større problemer enn Stephen Schiffs manus klarer å dekke over. Et manus hvis største styrke er å være, om ikke en visuell versjon av boken, i det minste et velformulert og vakkert synopsis av den. Filmen har sine tematiske begrensninger, men en del av disse diskusjonene var allerede mer eller mindre nedsnevret av Nabokov selv. Enkelte ting kan være enklere å fortelle implisitt litterært enn filmatisk, men Lolita gjør iallfall et kløktig og selvsikkert forsøk. Prikken over i-en (hvis det lar seg påstå at det her finnes en utpreget «i», og i så fall at den skal overprikkes) er den aldrende mesteren Ennio Morricones fantastiske bidrag på lydsporet. Et sårt og vakkert stemningsmalende stykke musikk som anbefales i bakgrunn også ved en litterær gjennomgang Nabokovs mesterverk.

Copyright © 13.1.2004 Fredrik Gunerius Fevang [HAVE YOUR SAY]