|
|
|
|
 |
Mad City (1997)
"Filmen hviler tungt på sine to stjerner samt Costa Gavras' punchline, og ror seg i land tilfredsstillende"
Costa
Gavras har opparbeidet seg et rykte som en av filmbransjens mest politiske og
samfunnsopptatte regissører. Med Mad
City fortsetter han å dyrke dette. Han lager filmer der budskapet
kommer foran underholdningen, og det er absolutt ikke vanlig kost i
dagens film – og langt mindre i Hollywood. John Travolta er mannen som i et øyeblikks desperasjon begår et feiltrinn og invaderer et museum – hans tidligere arbeidsplass – bevæpnet med revolver og dynamitt. På rett sted til rett tid (eller feil sted til feil tid, uavhengig av hvordan man ser det) befinner seg Dustin Hoffman-karakteren. En TV-reporter nede i en bølgedal. Han ser situasjonen med Travolta-karakteren som en potensiell snarvei tilbake til toppen. Costa
Gavras legger mye vekt på å få frem personlighetene til de to
hovedpersonene, og det er et lurt trekk med såpass uttrykksfulle
skuespillere som Travolta og Hoffman i hovedrollene. Men det er aldri et
øyeblikks tvil om at dette skal være en kritikk mot media generelt og
TV spesielt. Viktigheten av den samfunnskritiske innfallsvinkelen er både
filmens styrke og svakhet, fordi den fører til at overraskelsesmomentene
uteblir. Costa Gavras er flink til å få det relativt lite progressive
manuset til å virke dynamisk, men underveis dukker det opp en håndfull scener som virker direkte
malplasserte, og ikke minst, sørgelige klisjefulle. Mad
City greier likevel
å få frem sitt poeng, og sluttscenen er om ikke overraskende, så i
alle fall overraskende effektiv. Hoffman er meget sterk filmen igjennom,
og Travolta har sine glimrende enkeltscener til tross for at han er
ujevn. Filmen hviler tungt på sine to stjerner samt Costa Gavras'
punchline, men ror seg i land tilfredsstillende. Se etter M*A*S*H-kongen
Alan Alda i en birolle. Copyright
© 7.4.1999 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
