Det finnes ingen snarveier i The Pianist (men Gud vet at protagonisten vår ville benyttet dem om de var der). Det finnes heller ingen helter. Ingen sentimentalitet (men mengder av romantikk). Det finnes ingen tid til å dvele, ingen tid for sinne, og ingen tid for debatt. Det eksisterer bare et primitivt ønske om å overleve.

Roman Polanski regisserer uten bitterhet og uten ønske om å manipulere. Det er dette som skiller ham fra Steven Spielbergs tilsvarende «oppgjør» med fortiden i Schindler's List. Men det er også det som gjør The Pianist til en av de mektigste filmopplevelsene på lenge. For dette er ingen krigsfilm. Det er intet jødisk opprør med den urett som ble utrettet mot dem. Det er kun et portrett av en heldig mann i en grufull tid. Han er en av få overlevende. Tittelen forteller oss hvorfor. Men bortsett fra at regissøren og hovedpersonen (samt en mengde andre rollefigurer i filmen) deler det romantiske forholdet til pianoet og musikken, lar ikke Polanski vår Szpilman tiltrekke seg for mye sympati og oppmerksomhet gjennom lidenskapen for musikken. Han må smøre seg med tålmodighet og ta alle forholdsregler og alle de tunge veiene for å overleve.

Spielberg forsøkte i sin tid å få Polanski til å regissere Schindler's List. Polanski avslo. Hvis man ser de to filmene i dag, ser man mange forskjeller. Spielberg er mer sentimental; Polanski er nøktern, nærmest distansert. Han gir et tilsynelatende ufarget portrett. Og for dem som føler de gjennomskuer en film som Schindler's List, er The Pianist en herlig lettelse. Dette gjenspeiler seg også i progresjonen i fortellingen. Det at Polanski ikke gir Szpilman-familien noe ekstra tid når de skiller lag, eller det at ikke alle karakterrelasjonene og utviklingslinjene lar seg lukke pent og pyntelig. En erfaring som har vært så smertefull som denne, lar seg neppe riktig «konkludere». I The Pianist har ikke Wladyslaw Szpilman tid til å fordøye smerten mens de groteske hendelsene utspiller seg rundt ham. Den må ha ta med seg og beholde resten av livet, enten han vil det eller ikke.

Den relativt lite profilerte amerikanske skuespilleren Adrien Brody spiller hovedrollen med passende underdanighet – som om han lar seg kontrollere av Polanski på samme måte som Szpilman lar seg kontrollere av begivenhetene. Fordi det er den eneste muligheten. Brody er lidenskaplig på en pragmatisk måte. Han fikk en velfortjent Oscar for rollen. Det fikk også Roman Polanski for regien. Kanskje ikke mest på grunn av historien han forteller, eller det tematiske territoriet han beveger seg rundt i, men snarere på grunn av sinnsstemningen han gjør det hele med, ballasten han bringer med seg, og hvordan han åpenbart ikke lager film for å «rettferdiggjøre», men kanskje snarere for å få en slags personlig selvtilfredsstillelse. Ikke av filmens suksess, men av prosessen det er å lage den.