Planet of the Apes (1968)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
George Taylor	Charlton Heston
Cornelius	Roddy McDowall	½
Dr. Zira	Kim Hunter	½
Dr. Zaius	Maurice Evans	½
President of the Assembly	James Whitmore	½
Nova	Linda Harrison	½

Handling/Kritikk

På 50- og 60-tallet florerte en rekke mer eller mindre bløte science fiction-historier i amerikansk film. De mest oppsiktsvekkende i dag er B-produksjonene som for den moderne filmseer nå ser ut som en blanding av dukketeater og 80-tallsspill til Amiga. Men blant alle disse lavbudsjettsproduksjonene hvor jorden ble angrepet av ymse utenomjordiske vesener, fantes også én og annen velprodusert og (faktisk) velskrevet science fiction. Planet of the Apes er en av disse.

Ikke bare er manuset, av Michael Wilson (A Place in the Sun) av høy kvalitet, men meget imponerende er også Franklin J. Schaffners regi som skaper mye av stemningen i filmen. Og nettopp stemningen er særdeles essensiell for filmens funksjon. Schaffner benytter tidvis tagninger med enorm avstand, som skaper en svært effektiv følelse av tomhet. Vår mann er en erke-amerikaner ved navn George Taylor, som ble sendt ut på en ekspedisjon i verdensrommet sammen med sine tre komanjonger. De lander omsider på en planet som har en rekke likheter med planeten vår, men den store forskjellen er at apene er velutviklede og siviliserte, mens menneskene er steinaldervesener som bor i jungelen. Vi følger vår manns desperate kamp for overlevelse og søken etter en sannhet som virker å bli skjult for ham. Og til tross for at filmen avslører sin historie med en utvilsomt styrende jernhånd, fungerer det hele både som spenningsfilm og på et vitenskapelig plan - om enn bare som en tankevekker hva det sistnevnte angår.

Charlton Heston er den solide representanten for erke-amerikanske verdier, og et av filmens beste aspekter er hvordan Heston-karakteren på en bevisst paradoksal måte blir fremstilt som både den siviliserte, godhjertede helten, men gjennom dette i avslutningen også blir et symbol på de negative egenskapene det moderne mennesket representerer. Naturligvis mer en samfunnskritikk enn en generell kritikk av det moderne mennesket, men likefullt en tankevekker for alle og enhver. Filmen understreker at det tross alt er det enkelte menneskets valg som skaper grunnlaget for samfunnets funksjon.

Michael Wilsons imponerende manus avhenger sterkt av en smart tvist i avslutningen, og denne er det absolutt essensielle i filmens tematisk styrke. Det hele er kynisk kommersiellt, men likefullt et fremragende stykke filmhåndverk. Det finnes svakheter, og når det gjelder den tematiske funksjonen, kan man kritisere filmen for å mangle en følelse av omfang. For da Heston-karakteren legger ut på sin reise mot slutten, får vi omsider en følelse av at vi kun har blitt kjent med en liten del av planeten vi er på. Men dette svekker ikke den klaustrofobiske og meget effektive stemningen man skaper i avslutningsscenen. En scene som blir stående som beviset på at 50- og 60-talls sci-fi-forfatteres lek med relativt kvasi-vitenskapelige teorier faktisk ble til en og annen dypt bevegende film.

Copyright © 2.10.2000 Fredrik Gunerius Fevang