|
Sleepless in Seattle (1993)
8 år gamle Jonah Baldwin synes sin far, Sam er ulykkelig etter at kona døde. Han bestemmer seg for å ringe inn til radioen og si det som det er. En av de som hører på er Annie Reed. Til tross for at hun er lykkelig forelsket, greier hun ikke å få Sam Baldwin, aka Sleepless In Seattle, ut av tankene
Nora Ephrons Sleepless In Seattle var en diger kassasuksess verden over i 1993. Grunnen er trolig dens godhjertede innstilling - til alt og alle. I denne verdenen, skapt av Nora Ephron, kan en ung kvinne falle pladask for en stemme hun hører på radioen, og gi opp et glimrende forhold til den perfekte mannen hun er forlovet med for å ta sjansen på radioen. I denne verdenen kan også en 8 år gammel gutt reise med fly tvers over det amerikanske kontinentet, lande på flyplassen i New York og stikke en tur bortom Empire State Building. En utrolig verden dette: ingen blir såret av noe som helst, og egentlig er alle glade i hverandre. Kassasuksess ble det i alle fall. Kanskje fryd og gammen er noe vi alle tiltrekkes av. Det er ikke noe galt i det. Men denne historien er så "skrevet" at det eneste jeg får meg til å tenke på når jeg ser Sleepless In Seattle er neste trekk i manusforfatterens fantasi. Det er en kjærlighetshistorie, og den søker ikke nødvendigvis full realisme - dette er jo tross alt også delvis en komedie. Men engasjerende bør en film alltid være. Og Sleepless In Seattle lykkes bare delvis på dette punktet. Karakterene er riktignok livlige og slettes ikke stereotype. Og det finnes også noen strålende enkeltscener som virkelig skrur opp varmen. Som for eksempel når Tom Hanks stresser rundt i leiligheten foran sin første "date" på årevis, og skal forklare sønnen hvor langt det er fra Seattle til Baltimore. Men det blir med øyeblikkene og Ryan/Hanks sin utstråling. Sleepless In Seattle er nok et eksempel på at romantisk komedier fra USA ofte er den beste middelmådighet man kan finne. Når Sam og Annie så endelig finner hverandre på slutten finner vi ut at dette var hva vi har ventet på i drøye halvannen time, og det gjør ikke stort med oss.
|