the fresh films reviews

S I N C E   1 9 9 7












 

 

Something's Gotta Give (2003)

Regi:
Nancy Meyers
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Komedie/Romanse/Drama
NORSK TITTEL
Når du minst venter det
SPILLETID
128 minutter
Produksjon:
Bruce A. Block
Nancy Meyers
Manus:
Nancy Meyers


Rolleliste:

Karakter Skuespiller Vurdering
Harry Sandborn Jack Nicholson
Erica Barry Diane Keaton
Zoe Barry Frances McDormand ½
Julian Mercer Keanu Reeves ½
Marin Amanda Peet ½
Leo Jon Favreau
Dave Paul Michael Glaser
Dr. Martinez Rachel Ticotin

 

Handling/Kritikk

Denne klassisk oppbygde romantiske forviklingskomedien signert Nancy Meyers har sin porsjon sjarme og humor, men inneholder langt på vei mange av de samme problemene som Meyers forrige kvinne/mann-dikusjon, What Women Want. For til tross for gode hensikter og mange velpoengterte observasjoner kommer Meyers overdrevne fokus på kjønnenes natur og deres sam- og/eller motspill i stor grad i veien for filmens funksjons som "søt romanse". Keaton og Nicholson har riktignok et knippe gode scener sammen, men den evinnelige gammel/ung-tematiseringen er overdimensjonert og ufokusert. Det er vanskelig å svelge Keanu Reeves' begjær for Diane Keaton, og sistnevnte deler ganske tydelig denne oppfatningen. Således blir rollefigurene for bundet til manusets behov for progresjon og forviklinger, og Nicholson-karakteren (som er full av høyst interessante og kostelige paralleller til Nicholsons eget liv) er overskrevet og tåpelig. Hvordan kan en notorisk og egoistisk skjørtejeger plutselig for første gang forelske seg på like overjordisk romantisk vis som en film som dette krever? Det er vel og bra med karakterutvikling, men i Something's Gotta Give ser vi en rekke eksempler på ren personlighetsendring. Nicholson må gjerne på egenhånd motbevise meg, men jeg tviler på at den gamle ringreven (og langt mindre Keanu Reeves) forelsker seg i Diane Keaton utenfor kameraets rekkevidde.

Men nå er dette riktignok først og fremst en komedie, og hadde Meyers firet litt på kravene til alle andre nivåer hun ønsket at filmen skulle fungere på, så hadde vi kunnet glede oss langt mer over nettopp dette. Nicholson er fornøyelig og fjong (til tross for at han mer viser seg frem enn han faktisk spiller) mens energiske og tydelig takknemmelige Diane Keaton gir av seg selv (og gir av seg selv). Mest gledelig er dog Frances McDormand som lyser opp alle scener hun er med i, og som nok en gang markerer seg som en av bransjens aller beste karakterskuespillere.

Copyright © 19.2.2004 Fredrik Gunerius Fevang [HAVE YOUR SAY]