|
|
Something's Gotta Give (2003)
Denne klassisk
oppbygde romantiske forviklingskomedien signert Nancy Meyers har sin
porsjon sjarme og humor, men inneholder langt på vei mange av de samme
problemene som Meyers forrige kvinne/mann-dikusjon,
What
Women Want. For til tross for gode hensikter og mange
velpoengterte observasjoner kommer Meyers overdrevne fokus på kjønnenes
natur og deres sam- og/eller motspill i stor grad i veien for filmens
funksjons som "søt romanse". Keaton og Nicholson har riktignok et
knippe gode scener sammen, men den evinnelige gammel/ung-tematiseringen
er overdimensjonert og ufokusert. Det er vanskelig å svelge Keanu
Reeves' begjær for Diane Keaton, og sistnevnte deler ganske tydelig
denne oppfatningen. Således blir rollefigurene for bundet til manusets behov for
progresjon og forviklinger, og Nicholson-karakteren (som er full av høyst
interessante og kostelige paralleller til Nicholsons eget liv) er
overskrevet og tåpelig. Hvordan kan en notorisk og egoistisk skjørtejeger
plutselig for første gang forelske seg på like overjordisk romantisk
vis som en film som dette krever? Det er vel og bra med
karakterutvikling, men i Something's Gotta Give ser vi en rekke
eksempler på ren personlighetsendring. Nicholson må gjerne på
egenhånd motbevise meg, men jeg tviler på at den gamle ringreven (og
langt mindre Keanu Reeves) forelsker seg i Diane Keaton utenfor
kameraets rekkevidde. Men nå er dette riktignok først og fremst en komedie, og hadde Meyers firet litt på kravene til alle andre nivåer hun ønsket at filmen skulle fungere på, så hadde vi kunnet glede oss langt mer over nettopp dette. Nicholson er fornøyelig og fjong (til tross for at han mer viser seg frem enn han faktisk spiller) mens energiske og tydelig takknemmelige Diane Keaton gir av seg selv (og gir av seg selv). Mest gledelig er dog Frances McDormand som lyser opp alle scener hun er med i, og som nok en gang markerer seg som en av bransjens aller beste karakterskuespillere.
|