|
|
|
|
 |
The Talented Mr. Ripley
(1999)
Anthony Minghella's rendition of Patricia Highsmith's peculiar character Tom Ripley lays the basis for this aesthetic and well-thought-out Hitchcockian thriller. At the centre of it all is Matt Damon's serpentine, enigmatic title character who turns out to be a fascinating psychological study as well as a commentary on social and cultural conventions and positions along the lines of The Great Gatsby. The Talented Mr. Ripley is at its best during the first half thanks to a profound and beautiful portrait of a male friendship that develops via homoerotic undertones towards a tragic conclusion. Jude Law's exceptionally charismatic Dickie Greenleaf is just as magnetic for the viewer as he is for Ripley, and Minghella manipulates our empathy playfully and expertly in this part of the film. The acting and character development is top-notch, not only by the two leads, but also by an engaging Gwyneth Paltrow and a fantastic Philip Seymour Hoffman (who easily steals every scene he's in). John Seale's cinematography is another important part of the effect. It feels like a postcard from Italy circa 1950s. In its latter half, The Talented Mr. Ripley becomes darker, turning into a devious game about identity, trust, and ever-changing character relations, which despite an undeniable thematic relevance and Minghella's first-rate craftsmanship ends up a little absurd. There are some intense sequences, but the denouement isn't as compelling as the road leading up to it, partly because Law's vivacity is so crucial that his exit makes the film somewhat anemic. When we're left with Ripley's narcissistic, sociopathic persona, we're also left with a colder and more detached story which ultimately feels less palpable. Nevertheless, for large chunks of its running time, The Talented Mr. Ripley is among the finest examples of aesthetically fulfilled filmmaking from the last golden age of American cinema. It's a movie with an undeniable magnetism.
Anthony Minghellas tolkning av Patricia Highsmiths eiendommelige karakter Tom Ripley har ført til denne estetiske, veldreide og nærmest hitchcocksk arrangerte thrilleren. I sentrum møter vi Matt Damons ålende gåte av en tittelkarakter som viser seg å være et høyinteressant psykologisk studium, men også et skråblikk på sosiale og kulturelle konvensjoner og posisjoner i "The Great Gatsby"-kontur. The Talented Mr. Ripley er på sitt beste i den første halvdelen gjennom sitt vakre og kløktige portrett av et mannlig vennskaps utvikling via homoerotiske undertoner til tragiske konklusjoner. Jude Laws eksepsjonelt karismatiske Dickie Greenleaf er vel så mye en magnet for våre øyne som for Ripleys, og filmen sjonglerer således i denne perioden lekende med vår empati. Skuespillet og karakterutviklingen er mesterlig, og ved siden av Damons glimrende Mr. Ripley finner vi en engasjert Gwyneth Paltrow og en fantastisk Philip Seymour Hoffman (som enkelt stjeler oppmerksomheten i hver eneste scene han tar del i). I den andre halvdelen utvikles filmen fra et sjarmerende miljøportrett til et umåtelig spill om identitet, tillit og karakterrelasjoner som, til tross for utvilsom tematisk styrke og Minghellas snedige håndverk, blir en smule absurd. Regissøren har visse problemer med å nøste det hele opp, men på veien dit kommer han likefullt opp med en rekke spenningsintensiverende sekvenser som underbygger dette komplekse og bemerkelsesverdige karakterdramaet. Problemet er bare at Ripley-karakteren blir stadig mer ufokusert og umotivert etter hvert som at verden rundt ham blir mer og mer livløs. Til slutt sitter vi ikke igjen med mer enn Ripleys narsissistiske og sosiopatiske trekk, og dermed en kaldere og mer avsondret film og historie som gjør stadig mindre inntrykk jo nærmere den noe utilfredsstillende avslutningen vi kommer. Likefullt står store deler av The Talented Mr. Ripley igjen som et av de beste eksemplene på filmatisk fullkommenhet fra en usedvanlig sterk periode for amerikansk film.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
